«Gedigen familieunderholdning»
Storslåtte scenebilder, imponerende pyro-effekter, et veltrimmet ensemble og massiv lyd gjør Sabeltann-forestillingen til gedigen familieunderholdning.
ANMELDER eosyvert@online.no
Cand.philol. med hovedfag i musikkvitenskap. Har vaert lektor i videregående skole i 21 år og kulturjournalist i Faedrelandsvennen i 12 år. Nå pensjonist og frilans kritiker.
Jeg skvatt ordentlig da det tok fyr på vannet, gjentok seksåringen et par ganger mens vi gikk ut av parkområdet etter Sabeltannpremieren torsdag kveld.
– Og jeg ble veldig varm. Varm i panna, fortsatte han.
Han var strålende fornøyd. Det var enda gøyere enn i fjor, mente han. Og han vil komme igjen neste år. Han bekrefter dermed at den primaere målgruppa er nådd med utsøkt presisjon.
Bestefaren skvatt også et par ganger. Og ble svett i panna. Og jeg var glad jeg hadde gutten på fanget da det flammet og lynte som verst sånn omtrent etter to tredels tid i showet.
Det er et imponerende show som foregår i Dyreparken denne sommeren. Om det er mer flammer og smell og pyro enn før, vet jeg ikke, men det er heidundrende effektivt alt sammen.
Og fascinerende både for unge og gamle. Det er massivt, rett og slett. En fantastisk vannsøyle skyter opp av det vesle havet i Kjuttaviga, men det er bare begynnelsen, det kommer mye mer etter hvert. På ett punkt ser det ut som om hele skogen bak den idylliske bebyggelsen står i brann, et skummelt syn i disse tørketider. Ellers er det jo som alltid – på tjueniende året – skattejakt det dreier seg om. Hvordan det går, skal ikke røpes her. Men årets Sabeltann, stadig med Kyrre Haugen Sydness inni det velkjente kostymet, fortoner seg for meg som en litt mykere mann enn han har vaert før, og det er sympatisk. Blant annet er han redd for spøkelser.
Scenen der gjenferdet av Grusomme Gabriel dukker opp av vannet er skikkelig spennende. Det er da Sabeltann gjemmer seg i et palmebuskas for så nesten å bli avslørt av for eksempel Pelle og Pysa, men han redder seg ved å påstå at han leter etter skatten i buskaset.
Årets forestilling har mer humor og munterhet, noe jeg har savnet tidligere.
Tante Bassa er tilbake, i Janne Formoes gestalt, og hun er både myndig og handlekraftig, og har en herlig liten inkonsekvens i dialektbruken.
Pelle (Kai Kenneth Hanson) og Pysa (Frank Ole Saetrang), sammen med Skalken (Frank Robert Skjaerstad), er humortrio som før. Kikki Stormo har en relativt liten rolle som Borgermester i Kjuttaviga, men gjør mye ut av den, blant annet ved å ville gjøre Kjuttenviken great again. Det er i det hele tatt en god del morsomme småpoeng som de minste nok mister, men som gjør at de voksne har det nesten like moro som barna. Mathea Pedersen Kilane og Sebastian Sjåstad Overå gjør Sunniva og Pinky til et nydelig lite par, til Sabeltanns store ergrelse. Både i artikulasjon og bevegelse er de allerede dyktige skuespillere. Ensemblet som helhet gjør en kjempeinnsats, ikke minst i en rekke godt koreograferte dansescener.