Papirkunstneren
De amerikanske legene lovet at hun skulle bli frisk igjen. 30 år etter er Marit Roland (37) blitt en av Norges mest unike kunstnere.
Da Marit Roland skulle ta ned en tegning fra veggen, skjønte hun plutselig hva hun egentlig skulle drive med.
– Jeg husker ikke så mye av det. Jeg husker mest at det var veldig moro med de journalistene fra VG. De fant på mye rart.
Marit Roland sitter i kunstnerleiligheten i Skippergada som hun har fått tildelt i en måned i sommer. Det er Agder kunstnersenter og Kristiansand kommune som gir husrom til billedkunstnere der.
«GARDINER I LUNGENE»
30 år er gått siden Marit Roland var døden naer hjemme i Haegeland. Astmaen rammet så hardt at hun så vidt kunne bevege seg ute - og i alle fall ikke uten tilsyn.
«Gardiner i lungene», lød en Vg-tittel.
Foreldrene, Jorunn Førsvoll Roland og Bjarne Roland, solgte et par biler og tok med datteren til Denver i Colorado. Der hadde de treningsprogrammer som ennå ikke var kommet til Norge. Via trening og medisinering i verdensklasse, ble Marit frisk.
Og nå driver hun altså med en slags «gardinkunst» der hun bretter papir og skaper både vakre, melankolske og sakrale papir-installasjoner i store størrelser. Hun ønsker å vaere i nået og å skape i nået.
– Jeg prøver å ikke se for mye bakover og heller vaere til stede akkurat nå. Men kroppen husker nok. Så kanskje er det en sammenheng. Men man kan ha en flott fremtid, selv om man får en tøff start.
Hun har nylig stilt ut i galleriet på Lista fyr. Hun har stilt ut i Kristiansand flere ganger, deltatt på Høstutstillingen og hatt utstillinger i Finland, Russland, Spania, Italia og New York. Til vinteren skal hun vise kunsten sin i San Francisco.
TAKKER LAEREREN SIN
– Hvorfor begynte du med papirkunst, miljøet for det var vel ikke voldsom stort på Haegeland?
– Ikke kunstmiljøet i det hele tatt, ler hun.
– Det var noe med bildene på altertavlen i Haegeland kirke som jeg likte. Og jeg elsket å tegne. Alt endret seg da jeg fikk Tor Jarle Wergeland som laerer på Eikeland skole. De fleste laererne minnet om mødre, han kom med gitar på ryggen til første time, forteller Marit.
Nå er Wergeland en av kollegene når Marit Roland underviser i tegning og kunst ved UIA. Den gang så han hennes tegninger, ga henne en S for noen tegninger og oppmuntret kunstinteressen.
Et par besøk til den nå avdøde malerinnen Kirsten Lundsgaardvig i skogen sør for Gåseflå gjorde også inntrykk.
DET MAGISKE ØYEBLIKKET
– Jeg ville bli tegne, studerte tegning og var faktisk veldig flink. Inntil det magiske øyeblikket kom på Kunstakademiet i Trondheim.
Marit skulle ta ned en av de store tegningene hun hadde laget mens hun jobbet med masteroppgaven sin. Den falt halvveis ned med en flott lyd. Hun så på papiret som lå der som en skulptur.
– Der og da ble min stil og min greie født. Jeg visste inni meg at jeg skulle drive med non-figurativ papirkunst. Jeg hadde strevd mye, holdt på å gi opp, men nå skjønte jeg, forteller hun.
Marit Roland anbefaler ingen å bli kunstnere hvis ikke det tvinger seg fram som en indre motivasjon. Det er mye hardt arbeid, mye administrasjon, mange søknader, mye dårlig betaling og mye indre kamp. Men må du, er det heller ingen vei utenom.
– For meg er det blitt sånn.
DET EVIGE
– Men hvorfor lager du kunst i papir som bare kastes igjen?
– Det er noe med å leve nå, skape nå og oppleve nå. Jeg jobber med det forgjengelige. Samtidig jobber jeg med noe evig. Papiret rives ned, men blir kanskje resirkulert til en melkekartong. I sinnet til de som opplevde, lever kunsten videre. I det siste har jeg invitert publikum til å vaere i installasjonene mine og rive ned.
Hennes tante var ordfører Torhild Bransdal, hennes far hydraulikk-ekspert og hennes mor postbud.
– Jeg tror jeg er første kunstner i familien, mulig det er noen langt ute på mammas side. Men slekta har laert meg å arbeide hardt, vaere trassig og ha pågangsmot. Det er jeg glad for.
Hun trenger både viljestyrken sykdommen ga henne og trassen når hun lager sine store verk. Det tar på å henge opp for eksempel 2000 kjegler i papir under et tak, eller brette hundrevis av meter med papir.
DYPT KONSENTRERT
Picasso kalte seg verdens beste tegner allerede som ung og sa at alt etterpå ville handle om å bli barn igjen. Han ble ikke minst berømt for sine ekstremt enkle tegninger - som du må vaere et unikum for å greie å utføre.
Det er noe likt med Marits kunst. Alle kan brette et papir, men å skape det til stor visuell kunst krever så mye, mye mer av noe som heter talent.
– Det kan ta alle krefter. Jeg må vaere dypt konsentrert og på hele tiden når jeg skaper. Slurver jeg ett sekund, blir det bare et helt vanlig brettet papir, forteller hun.
– Alle disse kreftene som legges inn i noe som vises fram noen dager eller uker, for så å bli ødelagt igjen. Er det ikke litt sørgelig å drive på sånn?
– Nei, men litt ambivalent. Jeg tar mye bilder av installasjonene mine og har begynt å selge bilder. De varer helt konkret. Men samtidig: Er det ikke nettopp i forgjengeligheten det uforgjengelige oppleves?
– Og det sakrale uttrykket? – Dette har jeg tenkt en del på, og tror kanskje det har med lyset å gjøre, samt det å komme inn i ladede rom som installasjonene mine også ofte ender opp med å vaere. Jeg har ikke noe stort forhold til verken kirkekunst, kirken eller religionen som voksen.
SKRYTER AV BYEN
Marit bor i Oslo sammen med Joakim Blattmann, som er lydkunstner. Hun håper på en del pendling til undervisning på UIA, men har ikke umiddelbare planer om å flytte hjem.
– Nei, og det til tross for at Kristiansand er blitt som en godtepose. For et tilbud av kultur! Forleden var jeg på Ravnedans. Vaktbua på Odderøya. Festivalene. En enorm endring siden jeg var tenåring.
– UNIK OG SPENNENDE
Kurator Frank Falch ved Sørlandet kunstmuseum kaller Marit Roland for en av Norges mest unike kunstnere innen sitt felt.
– Det er bare hun som jobber med papir og store installasjoner innenfor temporaer kunst. Hennes verk må oppleves der og da for de forsvinner igjen, sier han.
Falch er glad for at Roland dokumenterer sine verk godt med fotografier. Han sier hennes mange utstillinger i utlandet på mange måter beviser hvor spennende hun er.
– Hun interesserer og engasjerer bredt. Vi hadde henne på jubileumsutstillingen til Sørlandets kunstmuseum i 2015 med en flott installasjon av et helt rom, forteller Falch.