Donald Trump gjør det ikke noe lettere for oss som har prøvd, men aldri helt klart å elske USA.
Donald Trump gjør det ikke noe lettere for oss som har prøvd, men aldri helt klart å elske USA.
Ikjelleren på Ullevål sykehus sto vi en gjeng studenter og svettet. Vi sorterte og pakket brukte operasjonshansker som så ble sterilisert og sendt til sykehus i Nicaragua. Der hadde en folkebevegelse styrtet en brutal diktator, men så blitt utsatt for en blokade fra USA.
Et par år seinere, høsten 1985, tok jeg noen måneders pause fra studiene for å reise rundt i USA (og i Kina) med ryggsekk og trangt budsjett. Det var begynnelsen på mitt ambivalente forhold til dette merkelige landet der alt er stort: militaeret, økonomien, veiene, bilene, livviddene, vitenskapen, praerien og forskjellene.
Amerikanere ser ut til å elske historier om fattige mennesker som har oppfylt Den amerikanske drømmen om at alle gjennom hardt arbeid kan bli velstående i dette frie landet. Den amerikanske drømmen skal skape håp og stimulere til innsats. Den amerikanske drømmen er imidlertid også en lynavleder, der lynet står for fattigfolks trang til opprør mot urettferdigheten. Den amerikanske drømmen flytter ansvaret for folks ulykke fra rammebetingelsene og «systemet» over på det enkelte individ. Budskapet er: Hvis du aldri får deg billett til klassereisen, er det fordi du ikke jobbet hardt nok. Glem at du ble født av ei fattig aleinemor i et nedslitt nabolag med mye narkotika, elendige skoler og få arbeidsplasser. Hvis enhver skal vaere sin egen lykkes smed, må det vaere lov å peke på at det er vanskelig å smi jern med en dårlig hammer, en skeiv ambolt og en halvvarm esse.
Apropos hammer og ambolt, en viktig grunn til at Den amerikanske drømmen forblir en drøm, kan vaere fagforeningenes bedrøvelige stilling i USA. I Norge har fagforeningene bidratt til at ansatte har et godt arbeidsmiljø, anstendige lønninger og en stabil andel av bedriftenes verdiskapning. I USA er fagforeningsknusing utbredt, svaert få arbeidstakere er organisert, og eierne fastsetter lønningene uten forhandlinger. Dermed blir eierne av de store bedriftene ufattelig rike, mens de ansatte forblir fattige.
USA har trolig verdens minst effektive helsesystem. Enorme utgifter gir for lite folkehelse. Noen mennesker bruker for mange helsetjenester, mens andre får altfor lite. Markedskreftene er sluppet løs på et felt der makten og kunnskapen er skjevt fordelt mellom selger (sykehusene og legene) og kjøper (pasientene). Store summer sløses på kontrollørene, forsikringsagentene og alle de andre som må holde styr på alle transaksjonene i dette helsesystemet.
USA har likevel mange positive sider. Det er et levende demokrati med fri og kritisk presse og uavhengige domstoler. Kulturen er rik, saerlig innen litteratur, film og musikk. Vitenskapen er fremst i verden, og bedriftene lager stadig banebrytende produkter. Landet er sikkerhetsgarantien for den frie verden og bidrar med enorme summer til FN og utviklingshjelp.
Donald Trump og hans parti kan forrykke balansen mellom positive og negative sider ved USA. I desember 2015, ennå tidlig i valgkampen, offentliggjorde Trump en attest der hans lege skrev at Trumps «fysiske styrke og utholdenhet er ekstraordinaer», at blodprøvene er «forbausende fine», og at han vil bli «det friskeste menneske som noen gang er valgt til president i USA». Først nå i mai 2018 kom legens innrømmelse av at det var Trump selv som hadde diktert brevet, slik noen hadde mistenkt.
Den falske attesten gir et forbausen-
de fint innblikk i Trumps helse, riktignok på en annen måte enn forfatteren hadde tenkt. For det første har Trump et grandiost selvbilde; han er ikke bare frisk, han er den «friskeste» president noensinne. Han er ikke bare sterk; hans styrke er «ekstraordinaer». For det andre tar han ikke et rødt øre for å lyve når han skal overbevise andre om at dette selvbildet faktisk er den sanne Trump.
Han har lett overbevist seg selv om at han er ekstremt populaer; løgnene skal hjelpe å overbevise alle andre. Derfor løy han om at innsettelsen hadde flere tilskuere enn noen tidligere innsettelse – fotografiene viser et annet bilde. Derfor lyver han nå om sin store popularitet i Storbritannia – demonstrasjonene viser et annet bilde. Og derfor lyver han om hva meningsmålingene i USA sier om hans oppslutning.
Der andre ser en nokså mislykket forretningsmann med mange konkurser og snuskete forbindelser, ser han selv en glimrende forhandler. Den beste forhandleren med de beste avtalene. Han mener at hans (innbilte) geniale forhandlingsevner uten videre kan benyttes i politikken; at utenrikspolitikk likner på kasinodrift og lei- lighetssalg. Så langt har han hatt suveren suksess overfor Iran, Nord-korea, Russland og NATO, sier han.
Andre observatører ser at han har skrotet en fornuftig avtale med Iran, blitt lurt trill rundt av Nord-korea og Russland og svekket Nato-samholdet.
Trump angår oss. Han er liksom vår gjengleder i en skummel verden, og skal dekke ryggen vår når vi møter bølla i nabolaget. Russland har i praksis stjålet områder fra Moldova, Georgia og Ukraina. Hva skjer om en paranoid Putin tar Øst-finnmark for å styrke forsvaret av marinebasene på Kola, overta den isfrie havna i Kirkenes og hindre finsk jernbane til Nordishavet? Vil Trump sende oss effektiv militaer hjelp, eller vil han ta en kameratslig prat med sin nye venn?
Det er skummelt at Trump skaper tvil om sikkerhetsgarantien og går til handelskrig mot EU. Det er enda skumlere at partiet hans og rundt halvparten av amerikanerne støtter ham. Det skumleste er likevel at verdiforskjellene mellom Europa og USA ser ut til å øke, og at stadig flere européere sliter med å elske Amerika.