Jeg ble helt satt ut av å lese hvor styg­ge og gro­ve voks­ne men­nes­ker på 60–70 år er i kjef­ten

Faedrelandsvennen - - LØRDAG - Jorun Sti­an­sen ● Jobb: In­flu­en­ser og Tv-per­son­lig­het ● Si­vil­sta­tus: Kja­eres­te ● Insta­gram:@jo­runs­ti­an TEKST: DAMARES STENBAKK

● – Hva job­ber du har­dest for akku­rat nå?

– Akku­rat nå job­ber jeg har­dest for å slap­pe mer av. De sis­te må­ne­de­ne har mitt ma­na­ge­ment Plan B og jeg job­bet hardt for å lan­de en jobb jeg har hatt vel­dig lyst på, og det har vi en­de­lig klart! Tu­sen kilo let­tet fra mine skuld­re da jeg fikk be­skje­den om at alt er i boks. Jeg har ikke lov til å si noe ennå, men det kom­mer til høs­ten. ● – Kan du gi oss et lite hint?

– Det enes­te jeg kan si er at jeg får lov til å tref­fe man­ge folk. Det er midt i blin­ken for meg og kom­mer til å bli vel­dig moro, sier hun og gir et lurt smil. ● – Hva har gjort mest inn­trykk på deg den sis­te ti­den?

– Det må fak­tisk va­ere min mor. Jeg snak­ket litt i høst un­der «Skal vi Dan­se» at hun har Par­kin­sons syk­dom, og de sis­te må­ne­de­ne har hun blitt ver­re.

– Det får meg til å ten­ke på alle gan­ge­ne vi hyg­get oss i byen sam­men, hvor vi gikk i bu­tik­ker fra mor­gen til kveld. Nå blir hun sli­ten av å bare fra mat­bu­tik­ken til bi­len. Selv om hun ikke kla­ger, mer­ker jeg at det går mer inn på meg jo dår­li­ge­re hun blir. ● – Hvor­dan på­vir­ker det­te hver­da­gen din?

– Jeg får ikke sett hen­ne like mye som jeg skul­le øns­ke si­den jeg bor i Grim­stad, men vi rin­ges så ofte vi kan. Min «mam­mut» og jeg har et ka­non­for­hold, men jeg kjen­ner at nå er det jeg som må opp­munt­re og ten­ke po­si­tivt.

– Jeg skul­le øns­ke jeg kun­ne gjort så mye mer for hen­ne, men det kan man ikke med den­ne syk­dom­men dess­ver­re. Det bes­te er nok å se på mu­lig­he­ter frem­for å fo­ku­se­re på hind­rin­ger. ● – Hvis du var po­li­ti­ker, hva vil­le va­ert din kamp­sak?

– Jeg vil­le nok inn­ført dyre­po­li­ti si­den jeg er vel­dig glad i dyr. Nor­ge er frem­tre­den­de på man­ge om­rå­der, men det jord­bruks­lan­det vi er bør vi ta tak i dy­re­nes ret­tig­he­ter. Jeg vil­le også hatt mer opp­føl­ging av barn og til­rette­leg­gel­se for funk­sjons­hem­me­de. For ek­sem­pel fle­re ute­le­ker til­pas­set rulle­stol­bru­ke­re, da kun­ne de også fått mu­lig­he­ten til å va­ere so­sia­le med and­re barn i par­ken.

– I til­legg til eldre­om­sor­gen, de for­tje­ner å få en ver­dig av­slut­ning og et eget fri­sted. I Dan­mark er det rene fest­ho­tel­let! Om de vil ha en whiske­ydram, bør de få det slik at de kan sove godt iste­den­for å ta mas­se tab­let­ter.

● – Du tok deg jo en gans­ke lang pau­se fra rampe­ly­set etter Idol, og nå er du til­ba­ke for fullt. Hva har va­ert den størs­te om­ven­din­gen?

– Da jeg kom hjem til Sør­lan­det fra Oslo tenk­te jeg: «Herre­gud, det må jo skje noe!», men så gjor­de det ikke det. Det var en om­ven­ding, men også me­nin­gen med å kom­me hjem. Fle­re men­te jeg tok en stor ri­si­ko med kar­rie­ren og sa: «Hvis du rei­ser hjem nå, er det ikke sik­kert du kan kom­me til­ba­ke».

– Jeg har hatt lyst til å kom­me til­ba­ke i man­ge år, men ti­den var ikke helt rik­tig før i fjor høst. At folk stem­te meg fram som nest bes­te jen­te i «Skal vi Dan­se» blant de som har 50–100.000 føl­ge­re på Insta­gram, det gjør meg stolt og glad, fort­set­ter hun gli­sen­de.

● – Du fikk mye opp­merk­som­het etter «Skal vi Dan­se» og har nå over 17.000 føl­ge­re på Insta­gram. Har du hatt noen ube­ha­ge­li­ge opp­le­vel­ser etter at du kom til­ba­ke i rampe­ly­set?

– Vi snak­ket om det un­der «Skal vi Dan­se», og noen had­de fått syke na­ken­bil­der. Når jeg mø­ter folk ute på gata sier de at det er fint at jeg er til­ba­ke, det har va­ert po­si­tivt. Men jeg er ikke den som går inn og le­ter etter kom­men­ta­rer om meg selv.

– Unn­tatt da jeg var dum nok til å lese kom­men­tar­fel­tet til TV 2 da vi slapp ny­he­ten om at jeg ble en del av stal­len til Plan B. Jeg ble helt satt ut av å lese hvor styg­ge og gro­ve voks­ne men­nes­ker på 60–70 år er i kjef­ten. Men jeg fo­ku­se­rer hel­ler på kom­men­ta­re­ne som er po­si­ti­ve og byg­ger meg opp. El­lers har jeg va­ert hel­dig med å ikke opp­le­ve noe kjipt. ● – Apropos so­sia­le medi­er. Hvem er du på so­sia­le medi­er sam­men­lik­net med deg selv i vir­ke­lig­he­ten?

– Jeg er glad i fine bil­der, men det skal va­ere ty­de­lig jeg er ekte, har hu­mor og ikke tar meg selv så høy­ti­de­lig. Frem­over skal jeg fo­ku­se­re mer på so­sia­le medi­er, og kjen­ner jeg gle­der meg til å vise fle­re si­der av meg selv. Til høs­ten skal jeg nem­lig star­te min egen You­tube-ka­nal kalt «Rett fra Levra». Folk tror de kjen­ner meg, men de har ikke pei­ling på hvor gal jeg egent­lig er! ● – Kom­mer vi til å se en enda ga­le­re Jorun Sti­an­sen?

– Ja, man gjør nok det. Mine kon­to­er på so­sia­le medi­er vil gjen­spei­le meg slik jeg vir­ke­lig er. Det blir gøy, men litt skum­melt. ● – Vi vet jo at du er en stolt venn­døl, men om du måt­te for­and­ret noe på Sør­lan­det. Hva vil­le det va­ert?

– Nå be­gyn­ner Kristiansand å få sab­la man­ge bra spise­ste­der. Jeg er vel­dig glad i mat. Og nå får jeg sik­kert slakt, men jeg kun­ne tenkt meg et bil­fritt sen­trum. Det er for få ned tem­po­et litt og få folk ut av so­fa­en. Det blir en helt an­nen ro. I til­legg er det bra for mil­jø­et. Jeg vil­le også hatt en mathall, det had­de va­ert gøy. Ja, mathall og bil­fri sone! ● – Hva skul­le du øns­ke du visste da du var 15 år?

– At det gikk ann å «fucke opp ting litt». Det ord­ner seg uan­sett, for man la­erer av det. Jeg skul­le fak­tisk øns­ke jeg gikk mer på try­net og gjor­de mer fante­stre­ker for jeg var så sab­la grei, plikt­opp­fyl­len­de og flink på sko­len. ● – Hva er det ver­ste med da­gens sam­funn?

– Vi har for lite tid til hver­and­re, har lån opp til pipa og job­ber for mye. Jeg skul­le øns­ke vi tok oss tid til å se hver­and­re litt mer. Ta seg tid til en kaf­fe med na­bo­en el­ler be­sø­ke en eld­re som man vet er en­som. Vi må sen­ke skuld­re­ne litt mer. Folk le­ter etter en lyk­ke de tror blir opp­fylt om de job­ber mye, tje­ner mye el­ler får hus. Lyk­ke er noe du vel­ger her og nå, me­ner jeg. ● – Vil du si at du har fun­net din lyk­ke?

– Ja, jeg har beste­for­eld­re og pap­pa som all­tid har va­ert flin­ke til å for­tel­le oss bar­na at vi må kose oss. Kos for meg er nis­te og ut på tur i sko­gen. El­ler va­ere på hyt­ta og hyg­ge meg på ski­tur. Jeg kjen­ner at jeg vil si at jeg er lyk­ke­lig, for jeg er frisk som en fisk og har mu­lig­he­ter på lik lin­je med alle and­re. Vi bor i Nor­ge, så jeg kan ikke kla­ge. ● – Og hva kan vi for­ven­te oss av Jorun Sti­an­sen frem­over?

– Jeg hå­per folk kom­mer til å like det jeg er ak­tu­ell med til høs­ten, og gle­der meg til å tref­fe man­ge uli­ke men­nes­ker. Er det noe jeg all­tid er, så er det å va­ere sør­len­ding og ta ting i sm­ei­ge­dag-tem­po, men fort­satt va­ere ekte og aer­lig, av­slut­ter hun.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.