Hvordan skal byen håndtere kunstgaven?
«Ordfører Arvid Grundekjøn (H) skal lede arbeidsgruppen som skal finne ut hvordan byen skal håndtere kunstgaven fra Nicolai Tangen». Dette er skrevet noen dager før møtet i formannskapet 25. mai 2015.
I Faedrelandsvennen den 15.05.2015 går det tydelig frem at Nicolai Tangen allerede i april offentliggjorde at han ønsker å gi samlingen med hovedverk fra norsk kunst fra 1930 til 1970 til sin fødeby. Det går også frem at det skal nedsettes en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som får i mandat å forberede etablering av en egen stiftelse som overtar eierskapet til samlingen.
Det er da ingen hemmelighet at det er en stiftelse som skal eie kunstsamlingen. Hvorfor en stiftelse og ikke kommunen selv, kommer frem i samme artikkel der Ordfører Grundekjøn sier at det er byen Kristiansand og ikke kommunen som er tiltenkt gaven. Hvorfor? For å sitere Grundekjøn: – Slik vil ikke kommunen i en gitt situasjon kunne bruke den til å redusere gjeldsbelastning for eksempel, sier Grundekjøn. – Verdiene er tenkt lagt inn i en stiftelse som skal ha i formålsparagrafen at kunsten skal vises i Kristiansand, legger han til.
Hvorfor ønsker Grundekjøn å gjøre dette? Ordet er nok forutsigbarhet for kunstsamlingen og tanken er at det ikke er kommunen som skal eie, men byen Kristiansand. Uten tvil må ordfører ha tenkt tanken om at dette forplikter mottaker. Dette krever ansvar, lange tanker og gode planer. Dette må løftes over andre politiske og forvaltningsmessige agendaer, det må løftes over konjunkturutsatte budsjetter og skiftende politiske regimer, dette må løftes høyt over hjemmesnekret sørlanderi og provinsialisme. Kunstsamlingen skal sikres 100 prosent mot alt og alle. Enkelt og greit!
Spørsmålet blir: Hva visste politikerne i møtet den 25. mai 2015 i sak 57/15? Spørsmålet som har blitt stilt er om denne gaven egentlig var en disposisjonsrett og ikke en ren gave, eller ordet donasjon som er brukt. Så lenge politikerne visste at samlingen ble lagt inn i en egen stiftelse der stiftelsen eier kunsten, så er saken nokså klar. Disposisjonsretten blir ikke annet en del av en avtale mellom kommunen og stiftelsen.
Når det gjelder møtet i formannskapet den 25.05.2015 så kan det ikke vaere noe som helst tvil om at politikerne visste at denne gaven var en disposisjonsrett, selv om ordet gave ble brukt. Det store spørsmålet blir om hvem som skal betale for investeringen på mellom 530 og 800 millioner kroner og ikke minst driften av bygget. I dag er det ingen store, private aktører som har bidradd med store bidrag med penger. Kun lommerusk fra et par stykker.
Dette vil mest sannsynlig ende opp med at det blir offentlige penger som blir brukt til både investering og drift av bygget. SKMU er denne lutfattige stiftelsen som også lever på offentlige støtte for å kunne overleve. De har ikke 5 øre unntatt bygget de har fått av Kristiansand kommune. Dette ble gitt som en gave til en verdi i dag av cirka kroner 35 millioner kroner. Dette er penger Kr. sand kommune vil kunne kreve tilbake. Kunstsiloen er kostnadsberegnet til cirka 530 millioner kroner og i god kommunal byggekultur plusser enn på cirka 100 millioner til i overskridelse. Hvem skal garantere for overskridelser?
Kristiansand Pensjonistparti har sagt at vi støtter en ombygging av den gamle kornsiloen. Hvordan dette skal finansieres er det viktigste spørsmålet.
Bruk av bare offentlige penger, verken til investering eller drift godtar vi ikke. Hvis ikke egenkapitalen på prosjektet økes betraktelig og nye investorer fra private aktører kommer på banen, er nok dette prosjektet ikke annet enn et luftslott ingen vil betale for. Vi får håpe at arbeidsgruppen som vil ha Kunstsiloen bygd tar innover seg at skal det kun brukes offentlige penger både på investering og drift, blir dette prosjektet en politisk kamp arena. Er det dét vi ønsker?
❞
Dette må løftes over andre politiske og forvaltningsmessige agendaer