SABOTASJEN MOT ARENDAL SMELTEVERK
Natten mellom 20. og 21. november 1943 utførte tre Linge-karer, med kristiansanderen Edvard Johan Tallaksen i spissen, en sabotasjeaksjon mot Arendal Smelteverk. En aksjon som har vaert lite omtalt i ettertid.
–Jeg har snakket med folk i 60-70-årene her på Eydehavn som har sagt til meg: «Hva? Har det vaert sabotasje på smelteverket?» Jeg vet ikke grunnen til at det er såpass ukjent, men etter krigen var jo folk så opptatt av gjenoppbyggingen av landet, sier Oddvar André Enggrav.
Selv er han født på Eydehavn i 1931 og arbeidet på bedriften i 42 år. Linge-aksjonen hørte han om helt sporadisk da han vokste opp. Da han i 1964 kom over en anonym, blå mappe merket «Skaden» med bilder etter eksplosjonene, ble interessen vakt for alvor. Men Enggrav skulle komme godt opp i pensjonsalder før boken hans, «Blåste Hitlers vidundermiddel til himmels», ble en realitet i fjor høst.
Det var produksjonen av silisiumkarbid de allierte ville stoppe.
– Tyskerne produserte dette selv også, men ikke av samme kvalitet. Derfor mente de allierte at produksjonen måtte stoppes. Silisiumkarbiden ble blant annet brukt som tilsetning til støpestål, og tyskernes kanonløp tålte mer, sier Enggrav.
«OPERASJON COMPANY»
Natt til 12. november 1943 gikk flyalarmen i byene på Sørlandet. Om bord i et firemotors Halifax bombefly satt tre Linge-karer: Edvard Johan Tallaksen fra Kristiansand, Birger Braathen Rasmussen fra Drammen og Armand Ragnar Trønnes fra Sarpsborg. Det var tid for «Operasjon Company».
Målet var Arendal Smelteverk som produserte silisiumkarbid av koks og kvartssand. Dette ble knust og blandet før massene ble fylt opp i store ovner og omdannet til krystaller av silisiumkarbid. Prosessen krevde mye strøm, og spesialtransformatorer var en svaert viktig del av produksjonsutstyret.
Silisiumproduksjonen var viktig for tyskerne. Likevel var det ikke eget vakthold ved smelteverket. Kanskje mente man at det holdt med vaktstyrken ved Nitriden like ved. Her ble det produsert aluminium.
Krigsministeriet ga i 1943 ordre om at framstillingen av silisiumkarbid måtte stoppes ved bombing eller sabotasje. Ved sabotasje kunne man spare menneskeliv, og skadene ble mer konsentrert.
Det sivile vaktholdet ved bedriften var forsterket i løpet av krigen. Patruljerende vakter gikk faste runder i ettermiddags- og nattskift, og det var portvakt og transformatorvakt som jobbet på tre skift.
Kaptein Leif Tronstad, liasonoffiser i Linge-kompaniet, meldte i september fra til britene om at norske myndigheter var enige i aksjonen. Tallaksen, Rasmussen og Trønnes ble valgt ut, med Tallaksen som leder. Han hadde kommet over til Skottland i en liten motorbåt i 1941. Alle tre var unge menn i 20-årene. De gjennomgikk et repetisjonskurs på en sabotasjeskole i England og hadde kontakt med kaptein Gunnar Halle som var meget lokalkjent. Han tegnet detaljerte skisser over fabrikkområdet etter hukommelsen.
I ENGELSKE UNIFORMER
For å unngå represalier mot sivilbefolkningen skulle de tre karene opptre i engelske uniformer. Før de forlot aksjonsstedet, skulle de etterlate seg engelske effekter.
Det var nok av tyskere å treffe på. I Austagder var det stasjonert 3000 mann. Den tyske vaktstyrken på Nitriden telte 30 mann, og på kraftstasjonene Bøylefoss og Flatenfoss, som leverte strøm til Eydehavn, var det til sammen 23-24 mann.
Om bord i Halifax-en på vei over Nordsjøen beklaget Tallaksen at terrenget der de skulle hoppe ut i fallskjerm kunne vaere temmelig kupert. Det skulle han få rett i…
Klokka 22.15 ble lukene i flyets bunn åpnet. Etter diverse containere hoppet de ut. Tallaksen havnet i toppen av en gran – som sto på kanten av et stup på 18-20 meter! Han kom seg til slutt ned – og kunne etterpå skryte av at han var den eneste av dem som hadde klatret ned av et tre uten først å ha klatret opp. Litt humor skal man unne seg, også under en aksjon.
De samlet sammen containerne og fant en liten fjellkløft til leirplass. Her slo de opp hvert sitt lille telt. Så var det å gjøre i stand utstyret.
Det viste seg at de hadde havnet i et skogsterreng to kilometer øst for Flaten kraftstasjon ved Nidelva – der ti tyskere var stasjonert. I tillegg hadde de havnet omtrent midt mellom tre gårder: Hovet, Imeland og Kiland. Egentlig skulle de ha landet på noen myrer ved Nelaug seks kilometer unna.
De begynte å gå mot Eydehavn, med pakninger på nesten 40 kilo. De holdt seg unna bebyggelse og rykket fram om natten. Dette gikk greit – selv om Tallaksen fikk noen bemerkninger om kupert sørlandsk terreng.
Før de dro fra London, hadde de fått beskjed om at smelteverket hadde tysk vakthold og var omgitt av piggtråd og kanskje også miner. Rekognosering viste at dette var sterkt overdrevet. De tre var både forbauset og lettet.
RETT FORBI TYSK VAKTPOST
Lørdag kveld skulle de gå til aksjon, da regnet de med at vaktholdet var litt slappere. Før aksjonsstart ble Trønnes høytidelig «degradert», fordi sersjantstripene hans var godt synlige i mørket.
Planen var å bruke båt over Neskilen, men ingen båt var å se. Dermed måtte de gå over brua – rett foran øynene til en tysk vaktpost! Men de kom uhindret for-
bi i mørket, med maskinpistolene skuddklare under sekker. På vei mot bedriften møtte de både tyskere og nordmenn, uten at noen reagerte.
Vel framme ved nettinggjerdet rundt smelteverket, klippet de et hull og kom seg gjennom. Nede ved fabrikken fikk de opp en tredør, takket vaere sag og brekkjern.
Inne i kontrollrommet ved transformatorene satt en enslig norsk vakt, Kristian Eriksen. Han ble mektig overrasket ved synet av soldater i britisk uniform. Men han var kjapt med på notene, og mens han spiste engelsk sjokolade, ga han dem verdifulle opplysninger. De tre Linge-karene kom med antydninger om at de var satt i land fra en ubåt.
Sprengladninger ble raskt plassert på både hoved- og reservetransformatorer. Men plutselig kimte vakt-telefonen! Eriksen måtte ta den – ellers vil mannskapene på Bøylefoss skjønne at noe er galt.
Derfra ble det meldt at Eriksen kjørte med for høy belastning og måtte redusere.
Med Eriksens assistanse tok Linge-karene seg av reduksjonen. Til sin forskrekkelse ble de belønnet med en hel bjellekonsert, men Eriksen beroliget dem, dette var helt normalt.
Sprengladningene var på plass, og Eriksen ble slått i hodet med en strømpe full av sand så han ikke skulle få trøbbel med tyskerne etterpå. Eriksen ble plassert bak en trapp, i sikkerhet for eksplosjonene.
Flammene sto himmelhøyt
Så fjernet de tre seg samme vei som de kom, og etter sju-åtte minutter drønnet den første eksplosjonen. Da var karene nesten kommet fram til Neskilbrua, der den enslige tyske vakten sto. Men de passerte ham uten at noe skjedde. Trolig så han ikke de engelske uniformene i mørket. Eller kanskje han var en krigstrøtt soldat som lukket øynene for det.
I alt kunne man høre sju-åtte eksplosjoner, alle ladningene detonerte. Flammene slo gjennom taket og sto himmelhøyt over smelteverket.
De tre gikk på det de kunne hele natten. Så var det å sove seg gjennom dagen før ferden fortsatte i nattemørket. Ved droppstedet med de tre teltene var alt urørt, ingen hadde vaert der.
De holdt seg i ro i leiren i 14 dager, i kraftig regn som gikk over til kulde og snø. Tallaksen prøvde å muntre sine menn med mat – til alle døgnets tider. – Har du tørna? Det er jo natt! Eller kanskje du har bendelorm? utbrøt Rasmussen da han ble vekket av matservering klokka to om natten.
– Systemet trenger mad, smilte Tallaksen rolig. Tyskerne trodde at sabotørene hadde kommet inn sjøveien, så det ble ikke lett etter dem innover i landet. Og etter et par uker pakket de tre sammen, og iført sivile klaer og med falske papirer begav de seg mot Oslo. Delvis på vei, men også i terrenget. Det var tungt å gå i løs snø, opptil 12 timer om dagen. I indre Telemark sank temperaturen til minus 15. Men Tallaksen sørget for glohet fruktsuppe før sengetid.
etterlengtet badstue
10. desember kunne de ta trikken det siste stykket inn til Oslo. Da gikk turen først til en barber, så til badstue i Torggata bad. Så var det å ringe kontaktmannen og finne fram til dekkleiligheten. Og telegrafere til London om at Operasjon Company var vel gjennomført.
For det var den. Produksjonen av silisiumkarbid kom nemlig aldri i gang igjen på Arendal Smelteverk så lenge krigen varte. Og ikke et eneste menneskeliv hadde gått tapt.
Tallaksen fikk aldri oppleve freden. Han organiserte og instruerte motstandsgrupper i Oslo-området, var tilsluttet «Oslogjengen» og påtok seg ansvaret for seks ulike aksjoner.
Kristiansanderen ble hardt skadd etter kamp mot fienden i november 1944. Tyskerne arresterte ham. Tallaksen ble innlagt på Ullevål sykehus, der kameratene hans gjorde et forsøk på å få ham ut, uten å lykkes. Han ble overført til Akershus festning, og Tallaksen tok sitt eget liv 29. november.
Rasmussen og Trønnes overlevde krigen og døde i 2007 og 1997. I 1989 var de tilbake på gamle tomter på Eydehavn og fant igjen droppeplassen naer Flaten kraftstasjon.
– Nå forstår jeg hvilket nesten utrolig hell vi hadde som kom uskadet ned her, sa Rasmussen der han sto og så seg rundt i bratthenget. Aksjonen kunne lett ha fått et helt annet utfall.