Er barna uenige om «alt»?
– Det er ingen selvfølge at søsken skal vaere bestevenner.
Roping og skriking, lugging og knuffing ... Søskenkrangel er som regel noe familier med flere barn kjenner til, og kanskje har det vaert ekstra intenst i sommerferien.
Konfliktens innhold og karakter forandrer seg etter hvert som barna blir eldre.
– Søsken på mellom tre og fem år har ennå ikke laert forskjell mellom «han/hun» og «meg», og dermed heller ikke «ditt» og «mitt». Kranglingen i denne alderen vil ofte dreie seg om hvem som skal ha hvilke leker og hvem som skal sitte på mammas fang, forteller professor ved Universitetet i Tromsø, Willy-tore Mørch.
At eldstemann i denne aldersgruppen går til angrep på en yngre søsken, er heller ikke uvanlig.
– Den yngste krever som regel mer oppmerksomhet fra foreldrene. Denne misunnelsen kan føre til at den eldste er slem mot den yngste eller at den eldste spiller yngre enn han/hun er.
Hos eldre søsken, de mellom seks og ti år, kan uenighetene dreie seg om ulike privilegier, som at den eldste får vaere lenger oppe om kveldene.
– I ungdomstiden vil kranglingen ofte ta mer avanserte former. Det kan handle om at storesøster har råd til å kjøpe et populaert klesplagg for lommepengene hun har oppspart. Eller at eldstemann får vaere med på noe som den litt yngre ikke kan ennå, for eksempel konsert sammen med pappa, sier Mørch.
ULIKE GRUNNER
Førsteamanuensis ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU, Øyvind Eikrem, mener man kan skille mellom tilsynelatende grunner og reelle grunner til søskenkrangling.
– Kranglingen kan tilsynelatende handle om alt mulig, men går man i dybden vil man kunne se de egentlige grunnene. Det handler ofte om sammenligning og konkurranse mellom søsken.
Eikrem mener rivaliseringen ofte dreier seg om hegemoni, dominans, oppmerksomhet og anseelse fra foreldrene.
– Mennesker sammenligner seg med hverandre, og ut ifra det etablerer vi om noe er bra eller dårlig. Dersom det ene barnet får 100 kroner og det andre får 50, er ikke den som får 50 fornøyd selv om vedkommende også fikk penger. Sammenligning er ganske fundamentalt, og det er ofte et konkurranseelement mellom søsknene.
Han legger til:
– Det er ingen selvfølge at søsken skal vaere bestevenner. Vi er alle forskjellige og det er ikke alle som passer sammen.
VIKTIG FOR DET SOSIALE
– Kan søskenkrangling vaere usunt?
– Jeg vil ikke si at søskenkrangling er farlig. Tvert imot: Det er helt naturlig. Fravaer av krangling er mer pussig, sier Eikrem.
Han sier krangling mellom søsken er en viktig del av det å bygge og utvikle sosial kompetanse.
– Er det én ting som er sikkert, er det at barnet vil komme til å havne i konflikter i løpet av livet. Mange av konfliktene vil barnet tape. Det er derfor viktig at det kjenner til ulike måter å håndtere situasjoner på.
Mørch mener spørsmålet om hvorvidt krangling er sunt eller usunt, avhenger av hvordan barna krangler.
– Krangling kan vaere laererikt dersom barna har laert å argumentere for sitt syn og opplever at de kan vinne en diskusjon. Taperen kan laere at man må skjerpe seg under diskusjoner, sier han og fortsetter:
– Kranglingen er imidlertid usunn dersom den tar form som slåssing, kjefting og angrep på hverandre. I verste fall kan det skade relasjonen mellom søsknene og føre til uvennskap.
BØR MAN GRIPE INN?
Eikrem mener at søsken i utgangspunktet bør få «krangle i fred» uten for mye innblanding fra foreldrene. Det finnes likevel en grense:
– Mye fysisk utagering, brutalitet og manglende impulskontroll kan vaere tegn på at barnet mangler andre måter å håndtere temperamentet sitt. Da er det viktig at foreldrene setter ned foten og tar kontroll over situasjonen.
– Det er vanskelig å gi et fasitsvar på når foreldrene bør gripe inn, men jeg tror man som mor eller far kjenner intuitivt når den grensen er nådd, sier han.
SLIK GRIPER DU INN
Mørch sier foreldrene kan gripe inn og hjelpe barna med å løse problemene på en hensiktsmessig måte når de er over fem-seks år gamle.
– Når to søsken begynner å krangle kan den ene forelderen gå bort til dem, be dem rolig om å stanse og spørre hva som er problemet. Begge parter må få lov til å komme med sin versjon. Forelderen bør da anerkjenne at begge har et problem og invitere en av gangen til å foreslå en løsning på problemet. Forelderen bør ikke ta stilling til hvem som har rett, råder han og fortsetter:
– Når det ene barnet kommer opp med en løsning, bør forelderen invitere den andre til å ta stilling til løsningen. Hvis den andre er misfornøyd, inviteres denne til å komme med en løsning. Dette fortsetter til begge godtar en løsning.
Som forelder bør du «kvalitetssikre» løsningen ved å kunne svare «ja» på følgende spørsmål:
●●Er løsningen rettferdig?
●●Er løsningen gjennomførbar?
●●Har begge parter en god følelse med løsningen?
Hvis svaret er «nei» på ett av spørsmålene bør forelderen invitere til flere løsninger.
– Forelderen skal ikke selv foreslå en løsning, selv om det er en åpenbar løsning i luften. Det er viktig at barna selv får følelsen av å ha løst problemet og dermed har et eierforhold til den. Løsninger som er «tredd nedover hodet» på ett eller begge barna blir ikke fulgt.