Utenrikspolitikk – takk til Vidar Udjus
En hjertelig takk til Udjus for hans utenrikspolitiske kommentar 4. august.
●●Høsten -69 deltok jeg på en Atlanterhavs-konferanse om NATOpaktens artikkel 5. To hendelser sitter fortsatt igjen:
1. En syk Halvard Lange ble brakt i pinlig forlegenhet da han ble konfrontert med en støtte-erklaering fra NATO til USAS politisk tåpelige og militaert pøbelaktig og delvis folkerettsstridige Vietnam-krig. Engler fløy gjennom rommet, til og med krigsenglene ble tause.
2. Under lunsjen dagen etter ble jeg tilfeldigvis sittende vis a vis USAS øverstkommanderende på Kolsås. Ved min side satt Jan Petersen, da fra UH og en fra KRFU. Offiseren var nesten påtrengende elskverdig, men sprakk totalt da sistnevnte gjest rolig sa at hadde vekket reaksjoner i Norge, da en katolsk biskop – Spellman – i USA hadde tatt til orde for bruk av atombomber i Vietnam. Offiseren, dvs. verten dro noen drøye eder og sa svaert så ordrett: «Og dere nordmenn med de fordømte holdningene deres, innbiller dere at vi vil hjelpe dere, hvis Sovjet skulle finne på noe i Nord-norge!» – Klar tale fra en ingen hvemsomhelst overfor tre borgere i det som utenrikspolitisk er USAS 51 delstat.
Det kan innvendes at det var lenge siden og dessuten kald krig. Det er dog ikke mange ukene siden fenomenet Trump ytret seg i samme retning. Litt omskrevet et slagord fra et forsikringsselskap: «Tiden går, de gjenstridige består».
En annen liten historie. For et år siden kom jeg i prat med et ektepar fra USA – blide og tilsynelatende hyggelige som folk derfra flest. Fruen sprakk imidlertid etter å ha spurt meg om hvorfor resten av verden hadde et så negativt syn på USA. Jeg påpekte at slik jeg så det, hadde USAS neo-imperialistiske politikk etter krigen – ikke minst på militaert grunnlag, dessverre medført at altfor mange millioner mennesker rundt om på kloden med god grunn var blitt påført mishag og ikke minst hat overfor USA. Kvinnen kneiste med nakken og gikk. Bak hennes rygg fikk jeg et lite klapp på skulderen fra hennes mann, samt et «Thank you, sir».
Jeg slutter med en utfordring til Udjus: Be pent professor Ole O. Moen om å skrive en kronikk eller lignende om begrepet «manifest destiny». I USA er det visstnok skolepensum. I hjernevaskede Norge kjenner ingen jeg har truffet begrepet. Det ble lansert av en kollega av Udjus i 1845. Essensen var at den hvite rase hadde en skjebnebestemt, gude-gitt rett til å ta alt landet frem til Stillehavet. I Kongressen ble det mottatt stort sett med begeistring av ekspansjonslystne politikere. USAS imperialistiske periode fra 1898 frem til begynnelsen av -20-årene ble bare starten. Jeg drister meg til å håpe at Udjus tar utfordringen.