Fartsgrenser i skjaergården?
Om man ser bort fra de store ulemper vannscooter-kjøring forårsaker, må det sies at Sørlandskystens skjaergård egner seg ypperlig til slik kjøring.
Få land har en skjaergård med holmer og skjaer som oss og som skaper ly for vaer og vind. Det står i sterk motsetning til åpen kyst med stadig vind og kraftige bølger. I f.eks. Søgne har mange funnet sitt eldorado, og her finnes trolig en av landets største konsentrasjon av aktive vannscooterkjørere. For mange av oss skaper dette utrygghet, bråk og redusert trivsel i de beste sommermåneder. Farten og bråket skaper frykt.
Lovene er utilstrekkelige, vanskelige å overholde og håndheve. Det er underlig at fiskere, hyttefolk og arbeidere i skjaergården som er ute i vinterhalvåret, sjelden kjører fort og over 10-15 knop. Det er først når småbåtene og vannscooterne kommer på sjøen om våren at hastigheten økes. Derfor kan man nok konkludere med at den hastighet vi ser er relativt unødvendig og trolig hovedsakelig et utslag av ønske om lek, fart og spenning. Samtaler om bord er umulig på grunn av bråket. Man bare sitter der og ser rett frem og får verken sett på naturen eller kontrollert hekkbølgene som plager andre.
Etter det jeg har sett, fins det ingen andre land som har slike liberale lover som vi har fått i Norge for vannscootere. Det gjelder store land som USA, Tyskland, Frankrike, England, Italia med flere. Det dreier seg bl.a. om fart, tidspunkter, tillatelser og avstander fra land.
Visse steder er aktiviteten i skjaergården blitt utrolig stor, også av myke brukere som kajakker, roere, lekende barn og badende. På veiene våre overlates lite til den enkeltes vurdering, mens på sjøen er det omvendt og tilsynelatende fritt frem. Vannscootere kjører med fri fart, dvs. opp mot 150 km/t.
Båtverksteder merker pågang for ytterligere trimming. Utleie har begynt, snart kan det ta helt av så lenge det ikke finnes et godt lovverk og førerkort for speedkjøring. Utfordringen koker ned til retten til trivsel, trygghet og unødig bråk også i de aktive sommermåneder. Også naturen lider i vår- og sommermånedene. Det er et paradoks at om man hadde bråket slik vannscootere og enkelte småbåter kan gjøre i ett nabolag om søndager, ville det vaert grunnlag for berettiget klage.
Med nåvaerende lovverk kommer trolig politiet for lett til kort. Hastigheter, uforsvarlighet og kjøring i 5 knop-soner og naerme land, er avhengig av politiets dømmekraft. Kanskje burde politiet få utvidet mulighet til å bedømme overtredelser for lettere å kunne gi forenklede forelegg. Lettest å anholde er målbare forhold, de som bryter vestpåbudet og promillegrensen. Det vil vi muligens se når politiets statistikk kommer. Raske båter og vannscootere er vanskelige å stoppe.
Heller ikke har vi i Norge påbud om tydelig merking av fartøy, men derimot må alle teiner og fiskegarn merkes tydelig. Hver sommer ser vi fiskerioppsynet med bl.a. et stort krigsskip – Kystverkets «Nornen» – som sjekker «ulovlig hummerfiske og torskefiske» – kanskje burde også politiet få tilsvarende ressurser? Lovene bør forenkles og vaere landsdekkende for lettere å kunne bli håndhevet av politiet. Det bør overveies med fartsgrense på 10-15 knop for alle båter og vannscootere innenskjaers. Heldigvis ferdes de fleste pent på sjøen, men den økede trafikk, raske båter og etter mitt skjønn mye uvettig kjøring, fører til at småbåtloven er utdatert og overmoden for revisjon.
❞