Vår Herres vaktmestere

1 Mos 1:26-31

Bildet av en aerfugl tilgriset av oljesøl har brent seg fast på netthinnen. Et faelt syn for en fugleelsker – og sikkert for de fleste andre også. Resultatet av en menneskeskapt naturkatastrofe. Et skipsmannskap som ikke var på vakt og en oljevernberedskap som var for dårlig.

Gud har gitt oss kloden til låns. Vi skulle vaere hans vaktmestere. Vi skulle fylle jorden, og det har vi vel klart ganske bra. Og vi skulle legge den under oss. Råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, og alle dyr som det kryr av på jorden. Det skjer ting i naturen rundt oss. Mange arter sliter. Havet grises til. Polisen smelter faretruende fort. Luften forurenses. Det er grunn til ettertanke. Hvordan skjøtter vi vårt verv som Vår Herres vaktmestere? Vi har fylt jorden. Vi har lagt den under oss. Men det spørs om ikke de fleste av oss må tenke gjennom vår livsstil, og vår egen grådighet. På sjøen har årer og tresjekta med en 4 hesters Marna – som omtrent gikk på luft og kjaerlighet – blitt fortrengt av store, drivstoffslukende fartsmonstre.

Å vaere opptatt av naturvern, er ikke reservert radikale politiske miljøer eller saere folk som fuglekikkere og liknende. Det er en dyp og grunnfestet bibelsk tanke. Alt er skapt av Gud og er i sitt vesen hellig. Hver minste, lille hvitveis og hver minste, lille gråspurv. Han skapte oss i sitt eget bilde, for at vi skulle ta vare på alt han har skapt.