Amerikanske bilder
I 1977 utga Jakob Holdt en bok med bilder fra fattig-usa. Når det strømmer på med nyheter fra USA tenker jeg ofte på den boka. Mange amerikanske bilder biter seg fast på netthinnen.
Det første bildet er av de unge Demokratene som ikke lot seg inspirere av Hillary Clinton. Bernie Sanders-generasjonen er tilsynelatende mer venstreorienterte og mindre kompromissvillige enn den etablerte garden i partiet. Alexandria Ocasio-cortez ble kjent over natten da hun vant primaervalget i et av New Yorks distrikter. Hun danket ut en partifelle med mer enn 20-års fartstid. Nå er det 28-åringen som skal vaere Demokratenes kandidat til Representantenes hus i mellomvalget i november.
De politiske kravene er blant annet gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler og gratis høyere utdanning. Ocasio-cortez beskrives som demokratisk sosialist, men standpunktene er ikke saerlig progressive sett med norske øyne. For oss er det selvsagte rettigheter. Kampen mot det som beskrives som korrupsjon i Washington motiverer stadig til politisk engasjement. Folk vil ha kandidater som ikke lar seg kjøpe av storkapital eller National Rifle Association. Ocasio-cortez sier det ikke er mulig å vinne valg gjennom å overtale de som er i tvil om de er demokrater eller republikanere til å stemme på Demokratene. Det høres ut som en politisk analyse til forveksling lik den fra et hvilket som helst parti i Norge. Politisk fotarbeid handler i bunn og grunn om å overbevise kjernevelgerne om at de må bruke stemmeretten og stemme etter hjertet. D et andre bildet er kampen for å endre de amerikanske våpenlovene. De siste 20 årene har 25 000 barn og unge blitt drept av våpen i USA. 200 000 elever har opplevd skoleskytinger. I dét bildet er det surrealistisk at noen faktisk har foreslått å bevaepne laerere. Tidligere i år gikk overlevende etter skytingen ved High School i Parkland, der 17 elever ble drept, i bresjen for massedemonstrasjoner. Med bannere for #Marchforourlives gikk flere hundre tusen mennesker i USAS gater med krav om strengere våpenlover. Det gjorde et mektig inntrykk å se de veltalne ungdommene på talerstolen som ikke lot seg affisere av folkehavet. En av dem sa at «Vi må stå ved siden av dem vi mistet og reparere verden som sviktet dem». Budskapet er kraftfullt, men man kommer raskt ned på den amerikanske jorden igjen på nettsidene til #Marchforourlives. Der blir man oppfordret til å registrere seg for å kunne stemme – og til å donere penger. Mange av de som deltok i demonstrasjonstogene har brukt stemmeretten for første gang i år. Det gir grunn til håp at vi nok også kommer til å se noen av demonstrantene igjen i amerikansk politikk framover. D et tredje bildet på netthinnen er usikkerheten om hvordan det skal gå med Amerika. I en anonym kronikk i New York Times skriver ansatte i Det hvite Hus at de driver en stille motstandsbevegelse mot presidenten. De vil forsikre omgivelsene om at det finnes voksne folk som jobber i Det Hvite Hus. Min første tanke var at det er både beroligende og betryggende, helt til Obama sa at dette er farlige tider. Han påpekte det åpenbare at de ikke er folkevalgte. Det er som om Aftenposten skulle trykke en anonym kronikk av noen som ser det som sin rolle å beskytte nordmenn mot stortingspresidentens eller statsministerens innfall og utfall. Eller at noen på Slottet antyder at Kongen er se-
nil og at vi ikke må ta alt han sier og gjør for god fisk. Obama sa «De hjelper oss ikke ved å promotere 90 prosent av galskapen som kommer ut av Det hvite hus, samtidig som de sier de forhindrer de siste ti prosentene». S enator John Mccains død fikk mye presseoppslag i Norge. Det ble gjort et nummer av at han var motstander av tortur som om et slikt standpunkt fortjener heltestatus. Oppslagene kom først og fremst fordi han var kritiker av Trump. Faktum er at vi liker at høytstående amerikanere setter Trump på plass, gjerne så offentlig og ydmykende som mulig, slik presidenten selv synes å ha affinitet for. Det norske mediebildet kan i blant fortone seg underlig. Glemte norsk presse at reaksjonaere Sarah Palin var Mccains visepresidentkandidat da han i 2008 stilte opp som motkandidat til Obama?
Det er nok ikke bare jeg som fremdeles er i sjokktilstand over at Hillary Clinton klarte å tape presidentvalget for en mann som Trump. Valgordningen gjorde dessuten at nesten tre millioner flere stemmer til Demokratene ikke strakk til. Gir de nye politikerne grunn til optimisme for Demokratene? Er det politikkens innhold som er nytt eller pågåenheten? Hva med unge republikanere, er de fortrolige med presidentens fremtreden og standpunkter? Mon det, men også ferske politikere vil erfare at det er vanskelig å finne standpunktene som samler ulike retninger i egen velgermasse. Et politisk program er alltid et kompromiss. På amerikanske valgplakater står det ‘We want Change’. Det virker underlig at et ord vi kan oversette til ‘forandring’ har så sterk kraft, men ordet change rommer åpenbart noe mer, det har håp i seg. I fem år reiste Jakob Holdt rundt i Amerika. Gjennom kameralinsene fortalte han historien om undertrykkelse og livet i de svarte ghettoene. Han bodde hos folk han møtte underveis. Det sies at han i løpet av de fem årene bodde i over 400 forskjellige hjem, ikke bare hos fattige familier, men også i rike hjem. Forandring fryder.