Klokt om å vere menneske

Ei bok om liv og død.

●●Denne boka,berre ca. 130 sider lang, har undertittelen «En liten fortelling om nesten alt.» Det kan virke svaert ambisiøst, men eg skjønar godt kvifor forfattaren har valt ein slik undertittel. Boka handlar om liv og død.

Starten på forteljinga (?) er at gut (Albert) møter jente (Eirin) på Universitetet i Oslo hausten 1972. Dei blir forelska, og ein biltur på Austlandet endar etter kvart ein stad i naerleiken av Tyrifjorden, Glitretjern. Innmed vatnet står det ei lita hytte. Dei bryt seg inn, og rekk å bruke alle dei tre sengene i hytta i løpet av natta.

I 2009 køyrer Albert åleine til hytta, som dei har kjøpt. Han har akkurat fått vite at han har ein sjeldan sjukdom som i løpet av relativt kort tid, først vil gjere han totalt avhengig av hjelp 24 timar i døgnet. Døden er også sikker, om eitt år eller kanskje meir/mindre. Kort og brutalt, og utan å bruke orda til Albert, spør han seg gjennom natta medan han skriv; skal eg velje å pålegge Eirin og barna mine masse problem over kanskje eit år – eller skal eg avslutte livet innan 24 timar?

Det var ungdomsromanen «Sofies verden» (1991), som hadde undertittelen «Roman om filosofiens historie» som gjorde Gaarder kjend over heile verda. Boka i år er definitivt ikkje ei ungdomsbok, og ho er ikkje lett tilgjengeleg. Men ho handlar om liv. Om død. Om kjaerleik. Ansvar. Osv. «Starten på forteljinga» skreiv eg tidlegare i denne omtalen med eit spørsmålsteikn etter. Det var ikkje tilfeldig, for eigentleg meiner eg at «Akkurat passe» ikkje er ei forteljing, men eit essay. Ordet er fransk, og betyr forsøk. Forsøk på kva? For meg er boka eit forsøk på å orientere seg fram til eit standpunkt som, bokstavleg tala, handlar om liv og død.

Eg synstat Gaarder med denne vesle boka på ein måte har tatt steget attende til det som er det grunnleggande i «Sofies verden», dei vestleg filosofanes tankar om det å leve/døy.

Jostein Gaarder Aschehoug