Ubehagelig dyresexsatire

Jeg har ledd mye av Erlend Loe, men ikke så mye denne gangen.

●●Noen har evnen til både å si noe substansielt og til å få folk til å le, gjerne av en litt sjablongaktig utgave av seg selv. Og jeg har ledd mye av Erlend Loe.

Jeg humrer av «Dyrene i Afrika» også. Men etter hvert blir prosjektet til personene i boka så frastøtende at latteren blir sittende litt fast. Det er antagelig meningen, tematikken «skjending av ville dyr i Afrika» skal sikkert sette fingeren på hvordan vi realiserer oss selv og til hvilken pris, hvor groteskt vi tar oss til rette på kloden for vår egen nytelses skyld, og gjerne i en altruistisk forkledning.

Og det er bra det, på et analytisk plan. Men for meg tipper det dessverre litt over, jeg blir mindre mottakelig, både for Loes underfundigheter og det han måtte ha på hjertet.

Romanen handler om fem ulike personer. De har alle kommet til et punkt i livet der noe må skje. Vidkun er trøtt av å konkurrere mot tannlegekollega Tofte. Lise har jobbet knallhardt for å bli valgt til leder for Ensliges forening, antagelig til ingen nytte. Sperber må begynne på nytt etter partnerens utroskap. Såkalte Bob har total renovert huset i mangehundretusenkroners klassen, mens Hekto rer usikker på om han skal begynne på den tiende boken i romanserien «Fra vugge til grav».

Men så finner de hverandrepå et dyre-etisk foredrag. Og Lise, som har en fetisj for dyrekostymer, foreslår at de skal oppsøke afrikanske dyr, for å skjende dem, for å synliggjøre hvordan mennesker begår overgrep mot andre arter. Prosjektet må selvsagt dokumenteres. De oppsøker« Fauna fuckers», et familiedrevet dyresexforetak i et land i Afrika. Resten får du tenke deg selv.

Men for å ta det som er riktig, riktig bra; karakterene til Loe er som sedvanlig lekent skildret, med selvbedrag, pinlige tanker og brister i personligheten. Han tar våre sosiale spill på kornet, hvordan vi pynter på virkeligheten, for å framstå bedre for oss selv og andre, og hvordan vi rasjonaliserer bort både humanisme og verdighet.