Idrettsprofessoren
Som kvinne har hun ikke bare fått heiarop på veien, men i august nådde Monica K. Torstveit (44) en milepael i Uias historie.
– Det var en dag fylt av både lettelse, glede og stolthet, sier Monica K. Torstveit.
I slutten av august ble det offentlig. Fra da av kunne 44-åringen titulere seg som den aller første kvinnelige professoren i idrettsvitenskap ved UIA - og dermed var hun plutselig del av et eksklusivt selskap av et drøyt dusin kvinnelige idrettsprofessorer i Norge. Men trolig kunne hun fått tittelen raskere - dersom dét hadde vaert fokus.
– HAR BRUTT EN BARRIERE
– At vi er så få tror jeg har sammenheng med kjønnsrollemønsteret i samfunnet, at vi kvinner er lenger borte fra jobb i forbindelse med fødsler, samtidig som jeg tror at mange menn er mer målrettet mot å få en tittel. For min del har familie, jobbbytte og flytting fra Oslo til Kristiansand hatt fokus på bekostning av opprykk til professor. Dessuten har jeg brent for samfunnsoppdraget vårt om å formidle kunnskapen vår utad på bekostning av vitenskapelig artikkelproduksjon, sier kristiansanderen som blant annet har vaert ekspert i idrettsernaering i flere Sprek-prosjekt som Faedrelandsvennen sto bak for noen år siden.
På toppen av stillingen ved UIA har hun også et 20 prosent engasjement i Olympiatoppen Sør som fagansvarlig for idrettsnaering og restitusjon.
Først de siste par årene har hun jobbet målrettet mot «opprykket» - etter sterk oppfordring fra arbeidsgiver.
– Dette har jeg veldig sans for. Monica har brutt en barriere ved å bli første professor i idrett ved UIA, sier Karen-lise S. Knudsen, som er leder for «balanseprosjektet», som handler om å få flere kvinnelige professorer og forskingsledere ved UIA.
– KOMPETANSE VIKTIGST
Hun forteller at snaut 40 av rundt 130 professorer ved UIA er kvinner - et tall som er så vidt under landsgjennomsnittet på i over- kant av 30 prosent.
Selv skryter Torstveit av støtten hun har fått internt på UIA og gode eksterne samarbeidsmiljøer hun har vaert en del av, men forteller også at hun har møtt på utfordringer underveis som følge av at hun er kvinne.
– Først og fremst handler utfordringene om totalpakka hvor jeg har sjonglert mellom privatlivet som trebarnsmor og en krevende jobb. Men i visse situasjoner har det virket som at fordi jeg er kvinne så har jeg måttet overbevise litt ekstra, sier Torstveit.
Samtidig er hun heller ikke nødvendigvis for kvotering eller at kvinner skal få en enklere vei.
– Jeg er ingen «rødstrømpe» - overhodet. Kompetanse bør vaere det viktigste kriterium, understreker Torstveit.
MER FORNUFTIG BALANSE
Likevel mener hun det er behov for flere kvinnelige idrettsprofessorer og kvinnelige trenere/ledere i idretten.
– Kvinner og menn har ulike kvaliteter som vi kan bringe inn i forskning, undervisning og veiledning. For min del trenger det absolutt ikke vaere fifty-fifty, men vi bør tilstrebe en fornuftig balanse.
Derfor liker hun også dårlig den skjeve fordelingen mel- lom kjønnene på masterstudiet i idrett ved UIA, i år er for eksempel bare fire av 20 studenter kvinner.
VIL SPRE BEVEGELSESGLEDE
Nå som et toårig målrettet arbeid mot professortittelen er i boks, er arbeidshverdagen for trebarnsmoren delt i to mellom forskning og undervisning.
– Dels handler hverdagen min om forskning og undervisning knyttet til at utøvere skal prestere best mulig, og dels handler den om forskning og undervisning knyttet til hvordan fysisk aktivitet kan fremme helsen i ulike deler av befolkningen.
– Hva er målet ditt nå som professortittelen er i boks?
– Motivere andre til å drive forskning innen idrettsvitenskap, formidle god undervisning til studentene og å spre budskapet jeg brenner for, som er bevegelsesglede for alle, sier Monica K. Torstveit.