Krfs veivalg
Det blir et historisk linjeskifte uansett. Spørsmålet er hvilken vending historien skal ta.
Hareides tale til landsstyret forrige fredag vil gå inn i historiebøkene. For oss som var til stede er det en dag vi aldri vil glemme.
Vi forstod nok av Hareides bok til at vi kanskje burde vaert forberedt. Men det føltes likevel som om et plaster ble revet av. Hareide gjorde to ting klart: 1) Vi må ut av dagens situasjon og 2) Han vil vurdere et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Å forbli i vippeposisjonen er umulig. Det som skulle vaere en magisk posisjon har blitt en drukningsaksjon hvor alle tillitsvalgte og ansatte er redningsmenn og -kvinner. Krfs mange gjennomslag drukner i saker regjeringen og opposisjonen ber oss ta stilling til – saker vi egentlig ikke vil avgjøre. J eg er uenigi Hareides råd. KRF er et kristendemokratisk sentrumsparti med mest å hente på borgerlig side. Familien er en grunnleggende enhet i samfunnet. Verdifellesskapet som setter enkeltmenneskets ukrenkelige verdi høyest. Mennesket må settes foran alle systemer og samfunnet må ha plass til religion. Disse ideologiske tankene om samfunnet deler vi i større grad på høyresiden enn på venstresiden.
Det er likevel ikke av ideologiske grunner jeg mener KRF må søke deltakelse i dagens regjering. For meg handler det om erfaringen vi har gjort oss de senere årene. Både hvilket grunnlag vi har dannet med regjeringen og hva velgerne har signalisert. Hareide var dessuten svaert selektiv i sin historiefortelling. Han nevner som tre av Krfs viktigste gjennomslag gjennom tidene; røykeloven, nei til krigen i Irak og kontantstøtten. L ikevel nevnes ikke seierne vi har fått til med Høyre. Eller at Arbeiderpartiet går til valg på å avskaffe kontantstøtten, mens vi sammen med Høyre har økt den. Han snakket om det naere verdifellesskapet med Senterpartiet, uten å nevne deres standpunkt i reservasjonsrettsaken, der Høyre-statsråder sto fast og forsvarte Krfs gjennomslag. Han nevnte heller ikke at Arbeiderpartiet går til valg på tidlig ultralyd, mens Høyres statsminister flere ganger har tatt til orde for å endre dagens abortlov med tanke på barn med downs syndrom.
Hareide signaliserer at tiden for verdikonflikt med Arbeiderpartiet er forbi, deres utvikling har dannet grunnlag for samarbeid. Da er det vel på sin plass å minne om alle de gangene KRF har gått hardt ut mot Arbeiderpartiets strenge innvandringspolitikk, bare det siste året. Hva med jubelen på Arbeiderpartiets landsmøte da de fjernet K-en i KRLE? Og har Auf-leder Mani Hussaini skiftet mening fra forrige uke da han gikk i angrep på Krfs standpunkt om reservasjonsretten? O g la osssnakke om SV. Partiet som må fungere som et støtteparti og vaere enda tydeligere på sin røde profil enn Arbeiderpartiet. SV vil kanskje kreve å gi barna flere enn to foreldre. Vil de arbeide for å innføre genuspedagogikk fra 4-årsalderen, hvor barn skal få laere om kjønnsidentitet? Og sakte, men sikkert kvele støtten til barn i trossamfunn – for barn skal vel ikke ha muligheten til å utøve sin tro gjennom korsang, speider og på leir?
Om dette uansett er veien Hareide vil gå, må han forklare hvordan. KRF har ingen troverdig sak å kaste regjeringen på. Vi finner ingen sak som overgår Anundsens svikt overfor asylbarna, eller da Listhaug satt Norge i kok over hennes facebook-status. Da gjenstår det å peke på det parlamentariske grunnlaget i Stortinget, som ingen vil forstå.
Det skal også bli vanskelig å se høstens statsbudsjett som så lite attraktivt og uten potensial at man får en troverdig helomvending i Stortinget. Senest på fredag lekket regjeringen tidenes frieri i bistandsbudsjettet. Å takke nei til en økning på 7,1% må kun gjøres om man vet man vil sikre verdens fattigste et bedre alternativ på venstresiden. D et siste vitrenger nå er enda et urealistisk alternativ. Vi har erkjent at det var feil å gå til valg på en regjering bestående av Høyre, Venstre og KRF. Velgerne trodde oss ikke. Et retningsskifte vil føre til det samme. Hareide peker på en regjering bestående av AP, SP og KRF. Det er urealistisk uten samarbeid med SV.
Tiden er overmoden for at KRF søker makt og innflytelse for tydeligere gjennomslag. Deler av dagens Krfu-ere har levd et helt liv uten å ha opplevd å se KRF i regjering. Å jobbe for en sentrumsregjering med Arbeiderpartiet med støtte fra SV har altfor høy pris og er et risikoprosjekt med Krfs livsrett som innsats.
Hva med jubelen på Arbeiderpartiets landsmøte da de fjernet K-en i KRLE?