Folkestyre – en menneskerett
I år er det 70-årsjubileum for menneskerettighetene. De handler i hovedsak om det enkelte menneskes forhold, og da også politiske rettigheter. Paragraf 21, siste ledd forutsetter at viktige saker skal forelegges folket i valg.
Ipraksis betyr dette utredning i en valgperiode og avgjørelse i den påfølgende. Hvis saken ikke kan vente så lange, er opinionsmålinger og folkeavstemminger aktuelle. På landsplanet har vi hatt noen avstemminger, og de har på forhånd blitt erklaert for bindende. Stortingets flertall har måttet bøye seg for folket. EUspørsmålet er eksempel på dette. Dette er i tråd med menneskerettighetene. På kommunalt nivå er ikke praksis så bra utviklet, og det ser en tydelig i forbindelse med «kommunereformen».
Tidligere redaktør Holmer Hoven har hevdet at departementet kunne ta avgjørelsene slik som Schei-komitéen rundt 1960. Stortingsflertallet mente imidlertid at saken måtte begynne nedenfra, i kommunene, med utredning og avgjørelse.
Hvis folket skulle si sin mening, ville det bety at konkret forslag måtte framlegges før valget i 2020, i den enkelte kommunen.
Og at storkommuner neppe kunne se dagens lys før i 2024. ommuner som ønsker å slå seg sammen har i lange tider kunnet gjøre det, ja, faktisk blitt oppmuntret og hjulpet til dette. Jeg har selv vaert med på en slik forberedende prosess i Vest-agder, under ledelse av Tom Egerhei fra fylkesmannen. Minister Sanner kunne derfor med henvising til praksis love belønning og løfte om faglig støtte. Han var klar over at store deler av kommunene ikke ville bite på agnet. De ville vite hva de gikk til. Her måtte hardere lut til. Strategien ser ut til å ha vaert: å sette en frist (2020) som umuliggjorde kommunevalg før avgjørelsen, å kjempe mot interkommunale ordninger, å true med store endringer i statlige overføringer, å be fylkesmannen kjøre i gang et opplegg med «intensjonsavtaler».
På Agder fungerte dette omtrent slik: de fleste ordførerne luktet lunta og spurte seg for om ministeren hadde flertallet i Stortinget med seg på dette, og fikk til svar at det hadde han bare delvis. De som beit på var ordførerne i Søgne, Songdalen, Marnardal og Lindesnes, og de satset på «hensikten helliger midlene». Det vil si at folkeflertallet som var mot, ikke skulle respekteres, og at her kunne brukes enorme summer på å kjøre løpet. Velgerne skulle «få informasjon» i flotte trykksaker i postkassene. Mer skulle de ikke ha å si. Og det var svaert utidig om de nå skulle stille spørsmål om pengebruken, og hemmeligholdet rundt denne. Ordføreren i Marnardal gikk
Klengst, ved å kategorisk nekte avstemming selv om det var et stort flertall av velgerne som krevde dette.
Kommunepolitikerestod på møte fram og sa «at nå er vi valgt, så nå er det vi som bestemmer». Jeg har som internasjonal valgobservatør og demokrativeileder opplevd slikt, - i land i Afrika der menneskerettighetene står svakt. Og jeg har i 2018 opplevd rådmenn som gikk langt inn på politikernes halvdel, for å drive «reformen» gjennom, før folket fikk tid til å reagere. Ja, det er vel det som er strategien, å kjøre løpet så raskt og udemokratisk at folk flest ikke tror det kan vaere mulig. Folk har jo ikke opplevd liknende før, ikke ei gang i 1940-1946. Så vidt jeg vet er Marnardals-tilfellet enestående i landet og er til liten aere for oss som bor her. Avisen «Klassekampen» hadde nylig en stor reportasje om dette. Journalistene lette med lys og lykte etter tilhengere, fant ingen og måtte da ty til ordføreren selv. Her presterer han å si at opposisjonen «har ikke noe å fare med, forstår lite og har ikke noe å bidra med». At han går rundt i lokalmiljøet og prater slik er så sin sak, men når han uttaler seg til en riksdekkende avis med stor politisk innflytelse, går det for langt. Og så klager han over mobbing på media. n lang rekkeartikler har avslørt hvordan fylkesmannen på Agder har manøvrert for å framstille det som om Nye Kristiansand og Nye Mandal angivelig var en situasjon der to
Ekommune, ville og en ikke ville. For i slike «spesielle tilfelle» hadde stortingsflertallet (med KRF) åpnet for tvang. Jeg går ut fra at alle berørte ordførere og stortingsrepresentantene var helt og fullt med på spillet. Dette gjelder i saerlig grad Torhild Brandsdal.
Det er ikke tillitsvekkende når en representant før stortingsvalget sterkt og klart går mot tvang, så gjør en hestehandel om de virkelige 2 mot 1-tilfellene, og så på toppen av dette stemmer for tvang overfor kommuner hun utmerket godt vet ikke er reelle 2 mot 1-kasus.
Her gjør hun en bjørnetjeneste mot eget parti og mot folket som berøres. Etter mitt syn har hun bare en utvei, å gå på kne og beklage det hele. Det ville vaere naturlig at hun fokuserer på fylkesmannens orientering og lar kopi av brevet følge med saken når den nå skal opp i Riksrevisjonen og Konstitusjonskomitéen. Ingen er tjent med at fylkesnivået fører riksnivået bak lyset. Beklager, Brandsdal, men dette går det ikke å jabbe seg ut av. Kriser er vonde for dem som kommer oppi virvelen. Venner blir stående på hver sin side og tilliten svinner. Men de kan også vaere nødvendige, for da ser en hva som svikter og hva som må endres. å Agder har vi en spesiell mulighet ved at Arkivet har fått en egen avdeling for menneskerettigheter. Vi trenger å sette fokus på kommunelovens maktoverføring til rådmannen, på praksis for folkeavstemninger og opinionsundersøkelser og på instanser som kan sette uhildet lys på klager. Aerlighet og åpenhet er kjerneverdier i folkestyret. Det vil vi alle stå oss på, for ingen er tjent med den krisa vi er oppe i med politikerforakt og direkte tvil på demokratiet.
Alternativet, å dure fram som nå, ser ikke saerlig lystelig ut. Det er nemlig ikke godt å vite hva folk vil foreta seg når de blir tilstrekkelig tråkket på. Og i alle fall vil det vaere maksimalt dårlig start for sammenslåtte kommuner.
P