Stolt av Krflederen

Mandag 15. september 1997 var jeg med på valgvaken til Kristelig Folkeparti i Oslo.

●●Som de fleste som var til stede der, hadde jeg forstått at denne gangen ville KRF få et «godt» valgresultat. Men vi ante nok ikke hvor godt: 13, 7 prosent av velgerne stemte KRF; partiet fikk 25 stortingsrepresentanter og var for første gang representert fra alle landets fylker. Den kvelden var jeg rett og slett veldig stolt over å vaere medlem i dette partiet.

Siden den gang har det gått 21 år. Medlemskapet har jeg opprettholdt, men stoltheten over det har nok variert litt. Helt fram til fredag 28. september i år. Da satt jeg foran fjernsynet og hørte partileder Knut Arild Hareide tale til partiets landsstyre. Konklusjonen på den talen er vel kjent nå: Han anbefalte partiet å ta kontakt med Arbeiderpartiet og Senterpartiet med tanke på et regjeringssamarbeid.

Han siterte tidligere Høyre-leder Jan Petersens egentlige begrunnelse for å utløse en tidenes mest upopulaere og unødvendige regjeringskrise i 2000: Han var «lei av» å vaere redningsbøye for Sentrumsregjeringen.

Nå er det Krfs tur til å vaere lei, både av å vaere redningsbøye og av ikke å bli kreditert for å holde Solberg-regjeringen i live. Fredningstida er over.

Der og da var det nesten som å vaere på valgvaken i 1997 igjen: Så stolt av å tilhøre samme parti som en så visjonaer leder har jeg ikke vaert siden den gang.

Det vil alltid vaere ulike måter å håndtere et visjonaert lederskap på. Noen blir engstelige; andre blir sinte. Men noen av oss blir begeistret. Det blir også andre. I løpet av noen få dager har partiet fått 700 nye medlemmer. Det er ti ganger så mange som de som har meldt seg ut.

De som er opptatt av hva grasrota mener, bør se på de tallene. De som lurer på hva slags potensial KRF har, bør se på de tallene.

Det kan også de gjøre som lurer på hvorfor noen av oss er stolte av vår partileder i disse dagene NILS-PETTER ENSTAD, Krf-medlem