Viktig uroppførelse av Kapstad-verk
Komponisten Egil Kapstad etterlot seg mye musikk. Uroppførelsen av Empty Street med KSO denne uken, tyder på at det kan bli flere møter med vakker musikk av Kapstad framover.
Kristiansand Symfoniorkester: Symphony in Jazz & Jazz in Symphony Egil Kapstad in memoriam Dirigent: Case Scaglione Solist på klaver: Joseph Moog
●●For enden av Cissi Kleins gate i Trondheim sitter en liten bronsepike på en bronsebenk – til minne om tretten år unge Cissi Klein, av jødisk familie, som ble hentet på skolen høsten 1942 av norsk politi, sendt til Oslo og videre til Auschwitz hvor hun døde året etter. Egil Kapstad fikk en dag se denne skulpturen. Den gjorde dypt inntrykk. Empty Street ble tittelen på musikkstykket han skrev i 2009, inspirert av og til minne om ikke bare Cissi Klein, men alle de som ble rammet av nazismens raseri mot jødene.
Verket fikk sin uroppførelse i Kilden torsdag kveld. Det ble en verdig minnestund også for komponisten som døde i fjor. I sitt spill hadde Kapstad en finslepen teknikk og en utsøkt sans for harmonikk og klang, en nyansenes mester. Dette blir så tydelig også i hans komposisjoner. Empty Street ligger naer opp til impresjonismen i stil. Men nå og da bryter jazz-harmonikk igjennom, små rytmiske rykk bryter overflaten, verket maler ulike stemninger og lar lytteren fri til å tolke.
Hørt som et tonedikt kan en legge mye inn, dikte med. Dissonanser i blåsere kan vaere krigens sirener. Rolige bevegelser kan vaere vemod, sorg eller velbefinnende. Det urolige, hurtige midtpartiet kan vaere barns lek, eller angst. Trådene samles til slutt som en stille, resignert konklusjon på noe som like mye kan høres som en utelukkende musikalsk vandring i et rikt univers av toner og klang.
Kveldens solist, unge Joseph Moog fra Tyskland, imponerte både i Ravels klaverkonsert i Gdur og i Gershwins to verk etter pause: Variasjoner over I Got Rhythm og suiten fra Porgy and Bess: Catfish Row. Ravels førstesats er sterkt jazzinspirert. Andresatsen derimot er en type meditativ musikk av beste merke, det er nesten så en fristes til å bruke ordet opphøyet. Tredjesatsen er et fyrverkeri av en finale, vill og eggende, så tydelig skrevet av samme mann som skapte uforlignelige Bolero.
Gershwins verker for orkester og klaver hører vi, etter min mening, altfor sjelden. Det er fyrig musikk, underholdende, morsom, full av herlige melodier, og så må det vaere saerdeles utfordrende både for pianist, orkester og dirigent. Scaglione, Moog og KSO løste dette utmerket denne torsdagskvelden. Vi kan gjerne ha mer av dette.