Til byens avislesere

Vi skriver allerede oktober, og den ene høststormen avløser den andre. De gode, varme gradene kryper sakte nedover, mens boligrenta ser ut til å krype oppover.

●●Vi haster til og fra våre daglige gjøremål, og nyter mørke herlige høstkvelder sammen med familie og/eller gode venner, mens vi fra tid til annen minner hverandre på viktigheten av å leve i « nuet»

For meg og min familie blei nettopp det ekstra viktig, da jeg i desember 2017 fikk en alvorlig kreftdiagnose.

Jeg kommer fra en annen kant av landet, og har med mine 17 år i denne byen, følgelig ikke status som sørlending. Før desember 2017 hadde jeg heller ikke i noen større grad stiftet bekjentskap med Sørlandet sykehus. Heldigvis kan en vel si.

Men det har jeg altså til gangs gjort gjennom det siste året. Mye tid har blitt tilbrakt her, både på Kreftsenterets Hematologiske poliklinikk, og på Sørlandet sykehus Medisin 2A, også her Hematologisk avdeling. Siden jeg ikke er veldig begeistret for generelle tilbakemeldinger, hverken av positiv eller negativ karakter, er det viktig for meg å påpeke at dette «skryteinnlegget» gjelder nettopp ansatte ved disse to stedene. For noen mennesker sier jeg bare, så mye kunnskap, klokskap, varme, humor og velvillighet, som de formelig «øser» utover oss pasienter.

Vi blei alltid tatt i mot på samme gode og varme måte, uansett om vi kom på et «planlagt» opphold, eller om dette var av en mer «uønsket og absolutt ikke planlagt karakter». Kanskje litt kaotisk – midt på natta for eksempel. Fikk ofte en følelse av å vaere eneste pasienten i avdelingen der og da (selv om jeg visste at det absolutt ikke var tilfelle), og at mye dreide seg om at jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. Lyktes de med det? Ja, uten tvil!

Et «enkelt» rutinebesøk på Kreftsenteret kunne fra tid til annen bli til et mer omfattende besøk ..... Det kunne bli snakk om «nye» smerter, blodoverføringer, forverring av spesielle tilstander, som kanskje igjen krevde andre type undersøkelser. Dette blei ALLTID håndtert på en til de grader profesjonell måte, og jeg blei aldri « sendt hjem» før «situasjonen» var under kontroll.

Når det gjelder min behandlende lege ved Kreftsenteret, har vi ikke ord. Han har vaert tilgjengelig for oss til alle døgnets tider gjennom hele behandlingsforløp, noe vi som familie ikke hverken krevde eller hadde forventninger om. Det er samtidig ikke tvil om at denne tilgjengeligheten skaper trygge og rolige pasienter, som kan komme med sine små og store spørsmål når disse måtte dukke opp.

Flere av cellegiftkurene jeg fikk sist vinter, skulle i utgangspunktet kun gis ved Radiumhospitalet, men her greide Kreftsenteret og Med. 2A å samarbeide på en fantastisk måte, slik at mange av kurene kunne gis her i byen likevel. Blant annet blei påsken i år tilbrakt på sykehuset i Kristiansand i stedet for i Oslo, med mulighet for energigivende besøk fra både familie og gode venner.

På vegne av meg og min familie ønsker jeg nå å rette en stor takk til alle dere som har vaert så viktige for oss gjennom denne tøffe tiden. Dere er intet mindre enn fantastiske! til. Det står nemlig om liv eller død!

Tallet på antall deprimerte øker, vi spiser antidepressiva som aldri før og vi har aldri vaert så åpne om det som nå. Men kunnskapen om psykiske lidelser hos folk flest kommer ikke av seg selv, vi trenger å få det inn på et lavt nivå.

Vi trenger å få grunnkunnskap i hva man kan og burde gjøre i en akutt psykisk situasjon som ved for eksempel ett angstanfall, selvmordsforsøk og andre psykiske lidelser. Da tenker jeg at det hadde vaert perfekt å få psykisk førstehjelp inn i den vanlige førstehjelpsundervisningen.

Dette skal hvert fall jeg foreslå på Agder Frps årsmøte i februar, og oppfordrer mine med politikere å gjøre det samme!

Vi må stå sammen om tiltak som kan redde liv!