Mer baerekraftig drift av oppdrettsnaeringen

Oppdrettsnaeringen fortsetter å vokse. Eksporten av oppdrettslaks i Norge nådde i 2017 64,7 milliarder kroner, og det er liten tvil om at laks er en viktig eksportvare.

Akvakulturnaeringen ble kommersiell på 80-tallet og har utviklet seg til en økonomisk og distriktspolitisk viktig naering. Fokuset til nå har vaert på å støtte økonomisk vekst ved å gi rom for en ny aktivitet, og det har i liten grad vaert stilt krav til at oppdrettsnaeringen selv tar ansvar for egne ødeleggelser.

Oppdrettsanlegg legger beslag på store fellesområder som de uten konsesjon ikke ville hatt tilgang til. Dette har en stor økonomisk verdi, da engangsavgiften de betaler for områdene er langt under markedsprisen til akvakulturkonsesjoner. Likevel betaler ikke anleggene for de store miljøulempene de fører med seg, disse eksternaliseres og skyves over på omgivelsene.

Størst fokus har det vaert på spredningen av lakselus i Norske vassdrag gjennom gjentatte rømninger fra laksemerder, noe som er ødeleggende for villaks. Fiskeridirektoratet viser at det i 2018 alene har forsvunnet 144.000 laks og 478 regnbueørret fra Norske oppdrettsanlegg. I tillegg til lus viser rapport for Havforskningsinstituttet at den rømte fisken legger igjen genetiske spor i alle elver den besøker. Dette utvanner den norske villaksstammen og gjør villaksen mindre tilpasset lokale forhold. Norge har med sine vel 600 lakseførende vassdrag et spesielt stort ansvar for villaksen som art.

Utslipp fra anleggene truer også livet i havet. Organisk forurensing fra oppdrettsnaeringen er anerkjent som den største menneskeskapte kilden til fosfor i norske kystfarvann. Dette truer skjelldannelsen for bestander av skalldyr i naerheten av anleggene. Videre bruker naeringen betydelige mengder medikamenter og kjemikalier for å bekjempe både lakselus og sykdommer, disse slippes urenset ut i det marine økosystemet.

Produksjonen av oppdrettsfisk består av enkeltindivider. I oppdrettsanleggene er dødeligheten høy, og det forekommer store helsemessige problemer. Fisken har også lite plass å bevege seg på, og man ser tegn på stress og dårlig velferd, som sjelden eller aldri forekommer hos villfisk. Det synes at den tillatte behandlingen av fisken er i større grad basert på praktiske vurderinger og lønnsomhet, enn på fiskens behov.

Det burde råde liten tvil om at oppdrettsnaeringen påvirker miljøet og er ødeleggende for Norges villaks. Om oppdrettsnaeringen skal drives baerekraftig i Norge er det avgjørende at naeringen selv må ta ansvar for de miljøulemper de fører med seg, dette vil også gi et insentiv til å hindre de skadelige miljøkonsekvensene i større grad.

❞