Amerika-utvandrerne fra Grindheim
De var unge, arbeidsvillige og eventyrlystne utvandrere fra Grindheim på 1960-70-tallet. Nå har de fått sin egen bok.
På Øydnasaga hadde unge Adolf Hobbesland seks kroner timen. Som floorlegger i New York – ofte med ekstrajobber i helgene – tjente han bortimot sju ganger så mye. Dermed klarte han å spare så mange penger at da han dro hjem igjen etter tre år, kunne han betale det nye huset på Øvre Øydna kontant. 96.000 kroner kostet det i 1962.
– Dae å pitter for et land. Det var Kanaans land! minnes Hobbesland (82). Det er fredagskveld, han er på Amerika-fest i Byremohallen og vifter lystig med floorleggerhammeren. På hodet baerer han en stilig Amerika-hatt.
Hobbesland er én av 53 grinddøler som emigrerte til USA på 1950- og 60-tallet. De var unge, eventyrlystne og arbeidsvillige, men slet med å skaffe seg et levelig utkomme. Så mange av dem dro over Atlanteren at det gjorde merkbart innhogg i davaerende Grindheim kommunes befolkning. 700 mennesker, omtrent, bodde nord for Valand-broa i Audnedal den gang.
Det var de unge og sterke som dro. Majoriteten menn, noen kvinner. De fleste kom hjem igjen etterhvert, saerlig når barna skulle begynne på skolen. Da het de små gjerne slikt som Steven, Arlene, Gary, Mike, Lloyd eller Troy.
Boklansering
Amerika-festen er strengt tatt et lanseringsarrangement. Etter å ha blitt overtalt av ustoppelige Margith Seland (87) i Grindheim bygdekvinnelag, har Hans Martin Sveindal (55) skrevet boka «Amerikafeber – historiene til de som arbeidsutvandret fra Grindheim etter 2. verdenskrig».
På 47 kapitler fremstilles like mange historier fra en epoke som kan virke underlig fjern i dag. 350 boksider representerer på én og samme tid både veldokumentert faghistorie og en samling fascinerende beretninger.
– Jeg tenkte at mange ville fortelle omtrent det samme. Men det viste seg at hver og én hadde sin helt egen historie å by på, sier Sveindal da han entrer podiet og forteller om et treårig prosjekt som nå er bragt til endes.
stappfullt i Byremohallen
– Vi så for oss et lite arrangement når boka var klar. Så ble det dette! konstaterer Margith Seland og skuer utover fra det samme podiet.
Festkomiteen, ledet av nesten like ustoppelige Eva Fuglestveit (71), har tatt godt i på forhånd. Stoler og bord for 250 mennesker er satt fram. Men i god tid før selve kalaset begynner klokken 19, må alt av reservestoler trilles inn. Bortimot 400 personer stiller opp, skal det vise seg. Flere enn på en standard 17. mai.
I pausen kjøper mange av dem boka, og ikke minst amerikansk mat som cupcakes,
baked potatoes og pizzaboller. Et rikt utvalg av transatlantiske kaker finnes også.
– Dette er ei dugnadsbygd. Folk har sporenstreks stilt opp i ryddekomité, kaffekomité, kakekomité og andre komiteer – også flyktningene i bygda. Vi har holdt på siden klokken 14, forteller Eva Fuglestveit til Fae-
drelandsvennen i en 43 sekunders pause.
FRITT FALL FRA 86. ETASJE
En av de fremmøtte veteranene er Kjell Håland (80). Han dro ut i 1960, 22 år gammel.
– Senere kom min bror Bjøro og min søster Anny over. Begge var 17 år gamle da de dro. Og selv om alle vi tre ser tilbake på tiden i Amerika med glede, så hadde jeg ikke sendt mine egne barn over i så ung alder, mener Håland i dag.
«I fritt fall fra 80. etasje» heter kapitlet om ham.
– Det var 86. etasje, småkorrigerer Kjell Håland. Med det notert bak øret gjengir vi litt fra boka:
Denne dagen var vi fire mann som hadde blitt heist opp til 80. etasje. Den ene gikk av, men vi tre andre skulle ned igjen og hente noe. På bakken var det alltid kø, støy og kaos, og operatøren tok gjerne bestikkelser fra de som ville kjøpe seg fram i køen. Så når han trodde vi var ferdig lossa og hadde gått av på toppen, var han for kjapp. Før vi rakk å sende signal for å bli tatt ned igjen, slapp han hele plattformen. Vi datt som steiner, forteller Kjell.
Jeg husker at jeg klynget meg til en planke med all min kraft. Hadde det vaert et menneske er jeg sikker på at jeg hadde klemt livet ut av hvem som helst, sier Kjell.
Men så: Like før operatøren skulle til å bremse opp, oppdaget han at det var folk om bord. Han fikk stoppet den i tide. Men han ble så forfjamset at han styrte plattform opp igjen umiddelbart.
– Jeg ble ikke lenge på den byggeplassen, konstaterer Kjell Håland i 2018.
Broder Bjøro Håland (73) er nevnt. Country-legenden er nok den mest kjente, sørlandske arbeidsutvandreren og har også fått sitt eget kapittel i Amerika-boka. Men denne fredagskvelden er han booket annetsteds og kan ikke stille.
– JEG SLENGER DET I TRUNKEN
Siv Ringdal er førstekonservator ved Norsk folkemuseum og har nettopp gitt ut bok, hun også. «På høye haeler i Amerika» heter den. Etnologen forbindes gjerne med Amerika-miljøet på Lista, men byr på bredere perspektiver i Byremohallen.
– At folk utvandret fra Agder, er typisk. Her er Amerika noe selvfølgelig i hverdagslivet og sporene etter kontakten er fortsatt sterkt tilstede. Ingen andre steder i Norge kan folk si «Jeg slenger det i trunken» – og bli forstått! Hele 9500 mennesker utvandret fra Agder etter 2. verdenskrig, ofte flere generasjoner i én familie. Fortsatt har vi den siste generasjonen av dem med oss, og denne boka er et fantastisk spennende prosjekt, erklaerer Siv Ringdal.
Hans Martin Sveindal har åpenbart ergret seg litt over at Amerika-utvandring forbindes så sterkt med Lista.
– Lista-syndromet skyldes kanskje at de gjorde mer av seg enn oss. De som kom hjem igjen til Grindheim bygde ikke karnapper på husene eller la skifer på taket. Vet dere forresten hva en Lista-sandwich er? To skiver grovbrød med ei loffskive i midten!
FANT EKTEFELLE
«Lukten av Junaiten» heter kapitlet om Torhild Larsen (72) i Amerikafeber-boka. Da hun reiste over som nittenåring, var etternavnet Byremo. Men som så mange andre, fant hun seg ektefelle i Amerika. Og som så ofte, var det en egd – i Kjell Larsens tilfelle fra Feda. («Brooklyn var en eneste stor sjekkeplass», ifølge Hans Martin Sveindal.)
I boka er det et bilde av Torhild Larsen og venninnen Gerd Byremo, tatt på selveste 5th Avenue i Brooklyn. Denne fredagskvelden er begge tilstede i Byremohallen og stiller gjerne opp til en oppdatert versjon av samme motiv.
– Vi kunne ha fortalt dobbelt så mye som det som står om oss. Det var en flott tid; vi bygde oss opp og laerte å se annerledes på mange ting. Alt var storslått, samtidig som Brooklyn var dominert av nordmenn, er de enige om.
Gerd Byremo tenker seg om og legger til: – Det var helt uvirkelig.
SJU AV NI BARN DRO
Omfanget av utvandringen kan vaere vanskelig å skjønne i dag. Men det kunne bli strevsomt å drive gårder uten ungdom. At sju av de ni barna til Ingvald og Tonette Byremo reiste til Amerika på 1960- og 70-tallet, er et talende eksempel.
Noen kapittel-titler antyder hva utvandrerlivene dreide seg om.
Om Øyvind Byremo: «Sju ganger mer i lønn».
Om Helge Byremo: «På biltur over kontinentet».
Om Inge Byremo: «Fylte 18 år på Amerikabåten».
Om Gudrun Aukland: «Imponerte med første grill».
Om Sigurd Vårdal: «Var hjemme to ganger på 40 år».
Om Torjus T. Aagedal: «Skipperen som ble floorlegger».
Om Søren Håland: «Hjem med revolver i lomma».
Om Gerd Helene Lunde (79), født Flottorp, heter det «Barnepike hos Rockefeller». Slik er innledningen på kapitlet:
Bare noen få dager etter at hun steg i land på Manhattan våren 1963 hadde hun fast jobb – som barnepike for Rockefeller-familien. Tilfeldighetene ville at hun plutselig befant seg – om ikke i maktens korridorer – så i alle fall ved maktens stellebord. Hun hadde én oppgave – å passe på lille, nyfødte Geoffry, barnebarnet til New Yorks guvernør Nelson Rockefeller.
– Vi hadde kontakt i en del år etterpå, men ikke lenger nå. Geoffry var med familien til Norge én gang, da han var seks. Da besøkte de meg også, forteller Gerd Helene Lunde i dag.
MEDALJENS BAKSIDE
Emigranttilvaerelsen hadde skyggesider også. Slik omtales de i kapitlet om Adolf Hobbesland:
Han så også baksiden av medaljen, den tilvaerelsen som svaert få snakker om. Det som
alle registrerte, men som mange snudde ryggen til: Nemlig de som ikke klarte seg, de utstøtte, eller taperne, om du vil. Adolf oppsøkte mange av dem, han møtte dem med håndtrykk og forståelse. Han traff nordmennene som vanket under Brooklyn Bridge i skitne bukser, han snakket med dem som stod og hang utenfor barene på fredagskveldene, eller inni et portrom, de som bare lengtet etter neste øl. Og han fikk smertelig erfare at mange gikk dukken. Han så skamfullheten i øynene deres, og hørte skjelvingen i stemmen når de snakket om Norge. De visste de var på kjøret, de visste de var fortapt.
– Det var forferdelig trist å se. Men jeg fikk iallfall hjulpet én av dem, sier han stille.
– Jeg fikk sendt ham hjem. Det reddet ham, sier Adolf.
Han vil ikke si hvem det var. Men han er glad han kunne hjelpe.
TIDLIGERE TIDERS UTVANDRING
Ellers kan ikke Faedrelandsvennen dy seg for en liten avstikker til tidligere tiders utvandring fra Sørlandet. Den har vaert større enn de fleste nok er klar over idag.
På 1700-tallet var Holland målet for utallige egder som slet økonomisk, ville unngå konfirmasjonsforberedelser eller militaertjeneste, i en del tilfeller også flykte fra skammen over utenomekteskapelig graviditet.
Så, på 1800-tallet, ble det Amerika. Vi koster på oss et utdrag av samfunnsforsker Gabriel Øidnes (1918–1991) artikkel «Overbefolkning og utvandring» fra Vest-agder Laererlags årstidsskrift i 1955:
(...) Utvandringen fra Norge til Amerika begynte i 1825 da 53 personer fra Stavanger og omegn dro over Atlanteren. (...) Utvandringen fra Vest-agder var lenge forholdsvis beskjeden. Det er først etter 1875 at den blir av betydning. Og fra midten av 80-årene får den et omfang som er helt uten sidestykke i hele landet, og som en faktisk må helt til Irland for å finne noe tilsvarende til.
Bare i perioden 1890–1930 reiste ca. 34.000 personer fra Vest-agders bygder til Amerika, d.v.s. ca. 60 pst. av middelfolketallet i denne periode. Til sammenligning kan nevnes at det tilsvarende tall for riket som helhet i samme periode var 15 pst. Etter 1890 har med andre ord utvandringen fra Vest-agder vaert fire ganger så sterk som gjennomsnittet for landet. Det er forståelig at mens folketallet i riket som helhet i nevnte periode økte med ca. 40 pst., så har det i Vest-agder-bygdene til og med gått tilbake – fra 58.000 i 1890 til 55.000 i 1930. (...)