600 bomber – nesten helt greit?

Norske kampfly slapp 600 bomber over Libya. De skapte ødeleggelse, lidelse, nød og kaos. Krigen ble en katastrofe. Kanskje vi burde beklage. Dypt og inderlig.

Cirka 6000 bomber ble sluppet over Libya. Cirka 600 av disse kom fra norske jagerfly. Krigen som skulle redde sivilbefolkningen fra Gaddafis vrede over massedemonstrasjoner og folkelig opprør, ble en total katastrofe. Den etterlot seg et splittet land i kollaps som fortsatt ikke fungerer, med 6,5 millioner mennesker i makt-vakuum.

Rundt 3000 er drept, enda flere alvorlig såret, 220.000 flyktet til nabolandene og tusener lever fortsatt som internflyktninger. Krigen gjorde motsetningene i FNS Sikkerhetsråd enda verre og ga naering til den enda mer katastrofale krigen i Syria.

Konklusjonene fra utvalget som har evaluert Norges deltagelse i krigen, gir inntrykk av at man mener at 600 bomber var nesten helt greit. Tross alt. itt mer informasjon før regjeringens beslutning, litt bedre klargjøring av lovgrunnlaget, litt mer offentlighet og skriftlighet, så hadde det vaert lite å kritisere Norge for. Svaert mild kritikk, altså. Det aller viktigste for utvalget synes å ha vaert å understreke at beslutningen

Lvar konstitusjonelt riktig selv om den ble truffet uvanlig raskt og på uvanlig måte. Den ble fattet på folkerettslig grunnlag med Sikkerhetsrådets vedtak (10 av 15) i ryggen. Den ble fattet ut fra situasjonsbildet der og da. Sannsynligheten for at utvalget skulle komme med en langt sterkere kritikk er vel liten. Sammensetningen, med sentrale folk fra Forsvaret og en tidligere utenriksminister som leder, tilsier ikke det. Å innrømme at Norge var med på noe som gikk så inderlig galt, sitter nok veldig langt inne. Ikke bare for utvalget. Kanskje for oss andre også. Ville det smerte for mye?

Hva vet vi nå? Situasjonen i Libya var ikke grundig nok analysert av noen før bombingen begynte. Norge gjorde ingen selvstendige undersøkelser, men baserte seg ukritisk på Sikkerhetsrådets vurderinger. Mange andre land nølte og enda flere valgte å ikke vaere med på bombingen, bl.a. Tyskland, ut fra sine analyser av situasjonen. Man var totalt uvitende om de mange motstridende grupperingene og terrorgrupper som ville ha hver sine interesser av en internasjonal intervensjon. orge tok faktisken lederrolle i aksjonen og slapp bomber også over Tripoli. Det kan ikke utelukkes at sivile liv gikk tapt. Det var ikke dokumentert at sivilbefolkningen sto overfor et mulig folkemord, i alle fall ikke i Benghazi hvor det viste seg ikke å vaere noen Gaddafistyrker. Feilinformasjon florerte. President Sarkozy ivret for aksjon ut fra nokså mystiske motiver og ble støttet av USA. Det folkerettslige grunnlaget ble stadig tynnere etter som krigen skred fram. Mens bombene falt, hadde norske regjeringsmedlemmer van-

Nskeligheter med å ta ordet «krig» i sin munn.

Regjeringen handlet etter beste skjønn ut fra det man visste på beslutningstidspunktet, sies det. Regjeringen så for seg at ikke-deltagelse kunne få enda verre konsekvenser enn deltagelse. Regjeringen mente at det hastet for å unngå folkemord. Regjeringen hadde ikke til hensikt å bidra til Gaddafis fall. Det bare ble sånn. Dagene etter at utvalget la fram sin rapport, fikk davaerende statsminister og nå sjef for Nato som hovedaktør i aksjonen, Jens Stoltenberg, anledning til å åpne nyhetssendingene på NRK med å si at han fortsatt mener at krigen var rett og at han ikke angrer. Så behøver vi ikke å ha det vondt inni oss da? Norge gjorde ikke noe galt selv om det gikk riktig ille og Libya er et land i nød og borgerkrig? Vi er like fredselskende som før og jobber til og med iherdig for å bli medlem i Sikkerhetsrådet. Vi vil ikke høre på kritiske røster som f.eks. oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier, som sier at «det er ikke tvil om at vi ble lurt med i denne krigen».

De fleste av oss ser at vi ikke burde deltatt. Selv om beslutningen ble truffet innenfor konstitusjonelle rammer, var det fryktelig galt. Det er ikke nok å si at man gjorde det som syntes rett der og da. Det kan man jo alltid si, men det kan ikke alltid vaere like unnskyldende. Det burde innrømmes, Det burde beklages. Og aller helst burde man forsøke å reparere litt ved å yte sivilbefolkningen, nødstedte og gode krefter i Libya all den hjelp vi kan gi. orge var en sentral aktøri en krig som ikke burde vaert ført. Det burde smerte oss alle. Det burde smerte de som traff beslutningen. Det burde føre til en langt skarpere og dypere selvransakelse enn den evalueringsutvalget legger opp til. Og det kan da ikke vaere nok bare med noen få kommentarer til utvalgets konklusjoner før den store stillhet senker seg. Kanskje Stortinget tør si mer når rapporten kommer dit. Som det britiske parlamentet gjorde.

Vi skapte ødeleggelse, lidelse, nød og kaos. Vi kan ikke bare glemme det!

N