Det er aldri for sent å begynne å trene!
Etter nedslående beskjeder fra både fastlege og fysioterapeut var det treningssenteret som var nøkkelen til å få livskvaliteten tilbake.
For meg som vokste opp på 50-tallet, var ikke trening det som ble prioritert. På 70-tallet kom kvinnelige «joggere», med rosa eller hvit amerikansk cap, siste mote i treningstøy og joggesko. Mange av oss lo av disse «fornemme» damene, og syntes den gang dette så noe fjollete ut.
Ingen snakket om viktigheten av å trene for kroppens og eget velvaere sin skyld. Det skjer heller ikke ofte i dag. Min datter var den som fikk dratt meg inn på et treningssenter, for fire år siden. Min første reaksjon var: Nei, det kan jeg ikke! Jeg har aldri satt mine ben på et slikt senter før. Motvillig gikk jeg med inn, og fikk snakke med Vigdis Aas som var personlig trener på senteret.
Måtte slutte i jobben
Det første jeg spurte henne om var: Kan du gjøre noe for meg? Kontant svarte hun: Ja, det kan jeg! Jeg hadde nylig blitt diagnostisert med osteoporose (benskjørhet), etter å ha slitt med symptomene i et par år. Fastlegen nevnte ikke med et ord at trening kunne vaere bra for meg. Det eneste han kunne bidra med var å skrive ut resepter på smertestillende tabletter, sykemeldinger og sa henslengt: Du må ikke løfte eller baere tungt.
Jeg ringte til tre fysioterapeut«selskaper», som hadde driftsavtale med det offentlige. Jeg fikk en time hos én av dem, og fikk den nedslående beskjeden: Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Det følte som om livet falt i grus. Jeg måtte slutte i jobben, og tenkte: Hvem kan gjøre noe, hvem kan hjelpe, hvem kan motivere?
Fikk livet tilbake
Det kunne en personlig trener. Hun hjalp meg med å få livet tilbake, hun hjalp meg med å tørre å begynne med trening, og på den måten få løst opp alle de muskler som hadde knyttet seg i kroppen, etter to år med flere vonde brudd i ryggen. Hun bidro med sine tilrettelagte øvelser, at ryggen rettet seg, og ganglaget ble normalt igjen.
Det å trene handler ikke bare om å bygge muskler, det handler om å styrke muskler, i rygg og ben, og det handler om balansetrening. Ikke minst handler det om psykisk helse. Når ingen i det offentlige hjelpeapparatet kan eller vil hjelpe, da gjelder det å stå på selv, selv om ikke alle har ressurser til å «stå på».
For oss som ikke har vokst opp med treningssenter, handler det ikke minst om å ha mentor i ryggen, en man kan stole på i treningsøyemed ut fra diagnoser, og som kan gi deg øvelser som passer for deg.
Ikke minst handler det om forståelse fra familie. Det koster å benytte personlig trener! Men hva er viktigst? Mine døtre og samboer var helt klare: koste hva det koste vil, og hva er viktigere enn å investere i egen helse?
etterlyser støtte
Problemet i noen tilfeller er nok den kostnaden det medfører å benytte en personlig trener, det er det dessverre ikke alle som har muligheten til. I slike tilfeller burde det offentlige komme inn i bildet, noe samfunnet totalt sett ville spare på. Både med tanke på sykemeldinger, og ikke minst, mennesker vil kunne stå lengre i arbeid.
Trening har jeg for egen del sett nytten av, både for helsa og saerlig for egen livskvalitet.
Etter fire år trener jeg fortsatt på samme treningssenter og har nå Isabella Hayes som personlig trener. Jeg vil takke henne og Vigdis Aas for å ha gitt meg livskvaliteten tilbake. Ikke minst vil jeg takke min datter, som dro meg inn på treningssenteret.