KRF tap­te – in­gen vant

Da jeg voks­te opp med foreldre som dro på stev­ner i lek­manns­mi­sjo­nen, var li­vet pre­get av en nøk­tern­het som kan­skje hang igjen fra et­ter­krigs­åre­ne; men mer sann­syn­lig var der for­di fel­les­ska­pet, tro­en og mi­sjo­nen sto sen­tralt. Dis­se men­nes­ke­ne vil­le føl­ge

Faedrelandsvennen - - MENING - SVEIN INGE OL­SEN,

Selv om­man­ge «falt i synd», var nøk­kel­or­de­ne nøy­som­het, or­dent­lig­het og mo­ral. De gam­le «tan­te­ne» som fulg­te fa­mi­li­en, bruk­te mye av ti­den til å strik­ke kla­er til de sva­kes­te. No­en av dem end­te rik­tig­nok li­vet med for­muer, men mi­sjo­nen fikk til­ba­ke det de satt igjen med. Man skul­le ar­bei­de, men ikke sam­le seg skat­ter, som Pel­le Karls­son sang: «När du går över flo­den, går du ensam. När du går over flo­den, läm­nas allt. In­ga vän­ner föl­jer dig, rike­do­men räk­nas ej».

Det­te var bede­hus­kul­tu­ren. Så blomst­ret fri­me­nig­he­te­ne opp. Jeg til­hør­te selv en tros­me­nig­het på 80-tal­let. Der var en del av guds­bil­det at hvis vi fulg­te Gud, vil­le vi få ma­te­ri­ell rik­dom. Den teo­lo­gi­en var, sett i etter­kant, ung­dom­me­lig naiv. In­gen av oss ei­de nåla, og få av oss ble rike. Vi van­ket til og fra kon­fe­ran­ser i glinse­te tøy og med stress­kof­fert fylt av Bi­bel og skrive­sa­ker. Fat­ti­ge var vi ikke, for det ån­de­li­ge sto i sen­trum.

Den en­gels­ke fi­lo­so­fen Da­vid Hu­me - som var ate­ist - hev­det at grunn­la­get for re­spekt for med­men­nes­ket og dets ver­di lig­ger i ev­nen til å føle «sym­pa­ti»; til å leve seg inn i and­res fø­lel­ser, tan- ker og fore­stil­lin­ger; ev­nen til iden­ti­fi­ka­sjon. Hu­me men­te det fø­lel­ses­mes­si­ge grunn­la­get for mo­ra­li­tet er det som mu­lig­gjør å ten­ke el­ler age­re som mo­rals­ke ve­se­ner. eg må inn­røm­me at jeg har va­ert for­ban­net på Ar­bei­der­par­ti­et, på dets av­krist­ning og ar­ro­gan­se. Tros­fri­het er like grunn­leg­gen­de som alle and­re fri­he­ter. Ar­bei­der­par­ti­et mak­tet ikke å set­te seg inn i and­res si­tua­sjon, selv om so­sial­de­mo­kra­ti­et skul­le ha «fel­les­ska­pet» som rette­snor.

JMen ti­de­ne har for­and­ret seg, og ka­pi­ta­lis­men er blitt den nye re­li­gio­nen i Nor­ge.

Ar­bei­der­par­ti­et mis­tet mak­ta til Høy­re og Frem­skritts­par­ti­et. Vi så en ut­vik­ling som bare es­ka­ler­te. Det gikk fra vondt til ver­re. Det frie Nor­ge er ute på an­bud. Er­na Solberg har i fem år som stats­mi­nis­ter ikke klart å min­ke for­skjel­le­ne, de har tvert om økt be­trak­te­lig. De rike blir ri­ke­re, den øvre mid­del­klas­sen føl­ger etter. Og her lig­ger ikke ele­fan­ten i rom­met be­gra­vet, den er tvert om høyst le­ven­de: Mid­del­klas­sen er du og jeg; de som sit­ter på Stor­tin­get, i by­sty­ret, i by­rå­kra­ti­et, som saks­be­hand­ler på NAV; alle som er med på å be­stem­me det sam­fun­net vi skal ha.

«Den glo­ba­le år­sa­ken til sult er ulik­het satt i sys­tem, slik at no­en kon­su­me­rer alt det de and­re ikke har råd til,» sier ar­gen­ti­ne­ren Mar­tin Capar­ros, for­fat­ter av bo­ken «Sult». I Nor­ge hand­ler det sjel­den om sult, men om å ikke kun­ne ta del i det de and­re kan; en si­tua­sjon som over tid fø­rer til uten­for­skap og mis­triv­sel; et be­ty­de­lig mo­ralsk og so­si­alt pro­blem. et jeg nå har nevnt, er skapt med Kris­te­lig Folke­par­tis still­tien­de vel­sig­nel­se. Jeg er en av dem som har

Dsnudd, fra å jub­le for bor­ger­lig re­gje­ring til å be på mine kna­er om å få den av­satt. Jeg fun­der­te sta­dig mer på hvor sym­pa­ti­en og mo­ra­len tok vei­en.

De Krf-fol­ke­ne jeg har snak­ket med, er lite opp­tatt av ulik­het; men av fri­het og en­kelt­sa­ker, an­svar og straff. De er til­hen­ge­re av Trump, og de er klima­skep­ti­ke­re. Vi har ikke fat­tig­dom i Nor­ge, hev­der man­ge. Og de som inn­røm­mer fat­tig­dom, har «løs­nin­ger» som vil stig­ma­ti­se­re fat­ti­ge enda mer. De er ikke glad i «for mye» inn­vand­ring, men vil «hjel­pe der de bor», alt­så i rui­ne­ne. De er mer redd mus­li­mer enn øk­te for­skjel­ler. Men de be­ta­ler sin tien­de uten å blun­ke. De del­tar sjel­den i de­bat­ter, for det gag­ner dem ikke. Blir de ut­ford­ret om kli­ma, er sva­ret at de har kjøpt Te­s­la.

Den 28. sep­tem­ber ble det holdt en tale uten­om det van­li­ge. Den hand­let om kris­ten­dom som ikke mang­ler hand­ling. Til­fel­dig­vis satt jeg på et fly til USA da Knut Arild Harei­de holdt sin «Jeg har en drøm»-tale. Iro­nisk nok be­søk­te vi Mar­tin Lut­her Kings grav­sted sam­me dag som Harei­de ble ut­ropt til kris­ten-nor­ges mo­digs­te mann. Kings vi­sjo­ner ble ropt ut i Nor­ge. Sis­te uken før det skjebne­svang­re lands­mø­tet 2. no­vem­ber sluk­te jeg alt om for­be­re­del­se­ne til det av­gjø­ren­de mø­tet, der Harei­de til slutt tap­te med knapp mar­gin.

Nå går han av som parti­le­der, og Krfs kom­men­de le­der skal sam­ar­bei­de med høyre­si­den, slik par­ti­et all­tid har gjort. For meg var ne­der­la­get som en knytt­neve i ma­gen. Jeg ble over­rump­let av en sorg­pro­sess. Hvor­dan kun­ne det par­ti­et som min far stem­te på, va­ere så bru­talt? Hvor­dan kun­ne det vel­ge høyre­si­den og svik­te en le­der som vil­le gjø­re noe med ulik­he­ter og mis­triv­sel i Nor­ge? ne­der­la­gets ti­mer­lyt­ter jeg til Kris Kris­tof­fer­sons sang «No­body Wins», om at det ikke be­tyr noe hvem som har rett el­ler galt. Vi har gjort hver­and­re vondt så len­ge at det er for sent å red­de hva som kun­ne va­ert red­det. «Det er slutt. In­gen har vun­net».

Men no­en har tapt. Jeg vi fort­satt va­ere arg, slik den svens­ke ly­ri­ke­ren Bo­dil Malm­s­ten skrev i et dikt:

Jag är arg, men in­te til­l­räck­ligt arg.

Onö­digt arg?

Nej.

Jag är nöd­ven­digt arg.

I

FOTO: KJARTAN BJELLAND

For meg var ne­der­la­get som en knytt­neve i ma­gen, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren om av­stem­nin­gen på Krfs lands­møte sist fre­dag.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.