Gud er all­tid hos de mins­te

Faedrelandsvennen - - NAERT - HÅKON BORGENVIK

Joh 5,1-15

Det er visst de sto­re kon­tras­te­nes uke, det­te. I går hør­te vi om den Gud som all­tid er stør­re, uten­for våre tan­ker og vår fatte­evne, ja uten­for og bak hele uni­ver­set. Opp­høyd og på en måte util­gjen­ge­lig. Og sam­ti­dig na­er­me­re deg enn du er deg selv. I den­ne for­tel­lin­gen har uni­ver­sets ska­per, den all­mek­ti­ge Gud, trødd ned på gøl­vet – så å si. Han vand­rer med men­nes­ke­ne, blant men­nes­ke­ne, som et men­nes­ke. Og så kom­mer han til den­ne dam­men. Det fin­nes nok et og an­net bede­hus rundt på byg­de­ne som har fått nav­net sitt etter den. Be­tes­da. En kil­de om­gitt av fem bue­gan­ger, en hel­bre­den­de kil­de om­kran­set av en meng­de håpe­ful­le, syke men­nes­ker. Jo­han­n­es for­tel­ler at en Her­rens en­gel fra tid til an­nen kom ned og rør­te i van­net, og den som da først kom seg ned i van­net ble hel­bre­det, uan­sett hva slags syk­dom han had­de.

Gans­ke trist da, å va­ere be­ve­gel­ses­hem­met, uten ven­ner som kan sør­ge for at han er først uti. Tret­ti år har han lig­get der og ven­tet og hå­pet. En av de al­ler mins­te, al­ler la­ves­te, en av dem alle over­så. Men han blir sett. Sett av den Gud som ser de små, de verge­løse, og som rei­ser dem opp. Ak­ku­rat det skjer med den­ne man­nen. Han får li­vet skjen­ket i gave på nytt. For den Gud som står ba­ken­for og uten­for alt, Gud som all­tid er stør­re, den Gud er all­tid til ste­de hos de mins­te. Han er sann Gud og han er sant men­nes­ke. Han har delt våre kår. Han er til ste­de i våre liv. Med helse, med trøst med styr­ke, med nytt liv.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.