Å utgjøre en for­skjell

Faedrelandsvennen - - MENING - GRE­TE OL­SEN Kristiansand

Bryr vi oss nok om hver­and­re, om mil­jø­et, ver­den vi er en del av?

Bi­drar vi nok til å gjø­re en for­skjell, og på hvil­ken måte? Gir vi så det mon­ner ut fra ekte en­ga­sje­ment, el­ler prø­ver vi bare å let­te vår sam­vit­tig­het? Tar vi inn­over oss at det er mye fat­tig­dom i ver­den og sto­re for­skjel­ler mel­lom fat­ti­ge og rike? El­ler at man­ge må flyk­te på grunn av kri­ger, vold og for­føl­gel­se, og at vi selv til­hø­rer en pri­vi­le­gert del av men­nes­ke­he­ten?

Vi er alle be­bo­ere av den­ne klo­den, og vi kan ikke fort­set­te å stik­ke ho­det i san­den. Klima­end­rin­ge­ne har vi al­le­re­de fått mer­ke på krop­pen. Vi ser at fisk dør som føl­ge av for­urens­ning og for­søp­ling av ha­vet, at is­bre­er smel­ter slik at hav­ni­vå­et sti­ger og fø­rer til sta­di­ge over­svøm­mel­ser, at livs­nød­ven­di­ge in­sek­ter som bier og hum­ler for­svin­ner i hope­tall grun­net om­leg­ging av land­bru­ket og ut­strakt bruk av plante­vern­mid­ler. Jeg kun­ne nev­ne man­ge fle­re ek­semp­ler, men øns­ker ikke å ret­te fo­ku­set mot alt det ne­ga­ti­ve som skjer i vår tid, men vil hel­ler at vi re­flek­te­rer litt over hva vi kan gjø­re med det. Kan vi utgjøre en for­skjell?

Det er lett å ten­ke at det­te får va­ere po­li­ti­ker­nes an­svar og at vi vi som en­kelt­per­soner er mak­tes­løse. Vi kan ikke for­and­re ver­den, så hvor­for bry oss? La oss nyte li­vet så len­ge vi kan. Dra på fe­rie­rei­ser til ekso­tis­ke ste­der, kjø­pe kla­er og for­bruks­ar­tik­ler vi har lyst på, kjø­pe, bru­ke og kas­te og føl­ge de nye tren­de­ne så len­ge vi har råd til det og la and­re ta vare på seg selv. Vi vil helst ikke se klima­end­rin­ge­ne som skjer og nå blir mer og mer syn­li­ge, vi or­ker ikke å fo­ku­se­re på kri­ger el­ler men­nes­ker som sul­ter el­ler er på flukt, de er så langt borte, og de an­går oss egent­lig ikke. Det ser dess­ver­re ut som det er man­ge som ten­ker slik.

Men nett­opp det at alt blir så syn­lig og at vi får pro­ble­me­ne så na­er inn­på oss, vil kan­skje tvin­ge folk til å ten­ke an­ner­le­des. In­nerst in­ne er det nok man­ge som øns­ket de kun­ne bi­dra po­si­tivt, hvis de had­de tro på at det nyt­tet. Jeg me­ner at alle har mu­lig­he­ter til å gjø­re noe. Vi kan bi­dra som en­kelt­in­di­vi­der med små ting; pluk­ke plast og søp­pel langs stren­de­ne, kjø­pe mind­re av ting vi ikke tren­ger, gjø­re na­bo­er og ven­ner en tje­nes­te og gi pen­ger til gode for­mål. No­en gjør kan­skje stør­re ting som å star­te sto­re pro­sjek­ter, ale­ne el­ler sam­men med and­re, men jeg tror at hvis man­ge av oss bi­drar i det små, kan det ha minst like stor virk­ning.

Og jeg tror ikke men­nes­ker er gode el­ler dår­li­ge. No­en kan

va­ere kom­met inn på feil spor, og det kan va­ere man­ge grun­ner til det, men de al­ler fles­te har i alle fall mu­lig­he­ter og ev­ner til å gjø­re noe bra – en­ten det er for sine barn, mil­jø­et, el­ler for dyr og men­nes­ker som har det vans­ke­lig. Og det ska­per ring­virk­nin­ger. Vi kan va­ere gode rolle­mo­del­ler og kan ha stor på­virk­nings­kraft både i po­si­tiv og ne­ga­tiv ret­ning.

Jeg tror de fles­te gjør mye som er bra og at de ska­per en for­skjell uten selv å va­ere klar over det. Vi be­stem­mer selv hvor mye vi vil bi­dra og hva vi vil bi­dra med. Vi har ev­ner og in­ter­es­ser som går i uli­ke ret­nin­ger, så da gjel­der det bare å fin­ne ut hva som har­mo­ne­rer med den du er og den du øns­ker å va­ere.

FOTO: NTB SCANPIX

Vi er alle be­bo­ere av den­ne klo­den, og vi kan ikke fort­set­te å stik­ke ho­det i san­den, skri­ver inn­sen­de­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.