Kan alle få det så bra som oss?
Er det realistisk at arbeidere i fattige land noen gang skal få de samme rettigheter som oss? Eller gjør vi dem en bjørnetjeneste når vi krever minstelønn, rett til fagorganisering, sosialt vern og sikkerhet på arbeidsplassen?
Det er knapt noen uenighet om at nok jobber til alle er blant de aller viktigste utfordringene vi må løse for å utrydde fattigdommen innen 2030, som er det første og mest sentrale blant FNS baerekraftsmål.
Baerekraftsmålene, som ble lansert i 2015, er en klar forbedring av FNS tusenårsmål fordi de nye målene i mye større grad definerer fattigdomsbekjempelse og kampen for miljøet som felles mål for hele verden. Ikke bare bygger baerekraftsmålene på et partnerskap mellom regjeringer, naeringsliv og sivilt samfunn. De setter også samme standard for rike og fattige land, slik at norske kommuner, så vel som store selskap som Nike og H&M kan jobbe mot samme mål som regjeringen i Bangladesh og Burkina Faso. Som en konsekvens av dette har også mange land satt i verk landprogrammer for anstendig arbeid, der privat og offentlig sektor samt sivilsamfunn alle spiller sentrale roller.
Å sette samme mål for så ulike aktører har imidlertid også sine utfordringer. Ikke minst kommer disse til syne når vi i praksis skal arbeide for å oppnå baerekraftsmål nummer åtte – økonomisk vekst og anstendig arbeid til alle. For går det egentlig an å sette samme standard for den norske overingeniøren i et internasjonalt konsulentselskap som for den jordløse landarbeideren som aldri har gått på skole i utkanten av Sahara?
Iden internasjonale debatten stilles det stadig spørsmål om kravene til sosiale og miljømessige reguleringer i praksis kan bidra til en motsatt effekt av det vi ønsker for dem som i dag mest av alle trenger jobb og inntekt. Kan for store krav til arbeidsgiveres ansvar i praksis ta jobbene bort fra fattige land? Er det ikke bedre å ha en dårlig jobb enn å ikke ha jobb i det hele tatt?
Det er i dag enorme forskjeller på standardene i arbeidslivet mellom Europa og Afrika, Asia og Sør-amerika. Ikke minst innen lønn, rett til fagorganisering, sosialt vern og sikkerhet på arbeidsplassen. Det er legitimt å spørre om det er konstruktivt å komme med våre standarder til land der to av tre som er i jobb i dag lever i fattigdom, slik situasjonen er i mange utviklingsland. For det er jo ikke nødvendigvis alltid slik at jobber skaper utvikling. Hva må egentlig vaere på plass for at en jobb skal ha positiv effekt for enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner?
Dette er noe av utgangspunktet for at Universitet i Agder og Strømmestiftelsen 12. november samler eksperter fra Norad, FN, NHO og sivilt samfunn for å diskutere det sentrale spørsmålet: «Skaper jobber utvikling?»
Vi skal ikke gi alle svarene her. Til det er spørsmålet altfor komplekst, og kloke debattanter har ulike innfallsvinkler. Det ligger til rette for interessante meningsutvekslinger på Gimlemoen. Det er imidlertid ingen tvil om at det felles ansvar for å legge til rette for et globalt jobbmarked der langt flere kan jobbe seg ut av fattigdom må tas med det største alvor.
Det er utvilsomt krevende å komme til fattige land med vestlige standarder og uten en god porsjon realisme kan man risikere å løfte høye idealer uten at det skjer noen bedringer i praksis. Det er også et tidsaspekt her. FN jobber fram mot 2030 for å oppfylle baerekraftsmålene, og der det er lengst til målet vil det også vaere fornuftig å ikke sette de korteste tidsfristene. Når Strømmestiftelsen støtter yrkesopplaering og starter opp spareog lånegrupper blant verdens mest marginaliserte er det første skritt på veien til et anstendig liv for svaert mange mennesker. Selv om dette hjelper dem ut av den verste fattigdommen er det ikke slik at de plutselig kan vise til anstendig lønn og 37,5 timers arbeidsdag. For å gå veien videre til en anstendig jobb er det viktig at andre brikker faller på plass. Her er vi avhengig av at både privat og offentlig sektor bidrar for at mennesker tar de videre skrittene til anstendig arbeid. Det skjer ikke over natta, men i en prosess der partnerskapet mellom de ulike samfunnssektorene er avgjørende.
Samtidig kan vi ikke lukke øynene for at det haster for mange av verdens arbeidere. Bedringer i sikkerheten på arbeidsplassen kom for sent for de 1138 tekstilarbeiderne som døde da den fabrikken Rana Plaza i Dhaka raste sammen for litt over fem år si- den. Man skulle tro at dette hadde ført til en ordentlig opprydning i bransjen, men funnene var nedslående da Fremtiden i Våre Hender og den amerikanske arbeiderrettighetsorganisasjonen International Labor Rights Forum tidligere i år undersøkte 36 tekstilfabrikker i Dhaka, som alle var leverandører til store internasjonale kleskjeder. 28 av de 36 fabrikkene hadde ifølge undersøkelsen behov for umiddelbare sikkerhetstiltak.
Det er ingen enkle svar på spørsmålene som skal diskuteres på UIA. Så er det heller ingen enkel oppgave å skaffe anstendig arbeid til alle og utrydde den globale fattigdommen.
For det er jo ikke nødvendigvis alltid slik at jobber skaper utvikling.