Å pak­ke på de døde

Fram til år 1900 var det van­lig i Nor­ge at ka­re­ne i lik­føl­get kas­tet igjen gra­ven. Men så ble det an­satt kirke­tje­ne­re, og de ble be­talt både for å gra­ve og for å fyl­le gra­ve­ne. Det­te in­ne­bar star­ten på pro­fe­sjo­na­li­se­rin­gen av be­gra­vel­se­ne.

Faedrelandsvennen - - MENING - ØYVIND SAGEDAL Kris­tian­sand

Ved grav­ferd­skal bå­ren van­lig­vis fi­res helt ned i gra­ven. Der­et­ter fore­tar pres­ten jord­fes­tin­gen. Et­ter jord­fes­tings­se­re­mo­ni­en mot­tar de na­er­mes­te kon­do­lan­ser fra de til­stede­va­eren­de. Så er det tid for opp­brudd mens den døde fort­satt lig­ger i sin kis­te i en åpen grav.

Igjen­fyl­lin­gen – og der­med selve be­gra­vel­sen - blir ikke en del av se­re­mo­ni­en. Det er med and­re ord nett­opp en be­gra­vel­se den ikke er, den se­re­mo­ni­en som de til­stede­va­eren­de har del­tatt i. Et­ter at de sør­gen­de har dratt, ut­fø­res selve be­gra­vel­sen ved hjelp av en grave­ma­skin. Det skjer na­tur­lig­vis så skån­somt som mu­lig. Men er det egent­lig slik vi øns­ker å be­hand­le våre døde?

In­nen­for so­sial­an­tro­po­lo­gi­en blir grav­ferd for­stått som en over­gangs­ri­te. Det­te in­ne­ba­erer at de på­rø­ren­de og lo­kal­sam­fun­net del­tar i den­ne ri­ten for å kom­me til ret­te med at et men­nes­ke som til­hør­te fel­les­ska­pet nå er død. Og ri­ten skal hjel­pe de gjen­va­eren­de til å fort­set­te li­vet uten den døde. Men så len­ge igjen­fyl­lin­gen – og der­med selve be­gra­vel­sen – ikke har fun­net sted, er ikke over­gan­gen full­ført. Den døde er fort­satt til ste­de i sin kis­te blant de sør­gen­de. Der­med mis­ter over­gangs­ri­ten en av­gjø­ren­de del av sin kraft. Del­ta­ker­ne får ikke den hjel­pen av ri­tua­let som de kun­ne fått, og de blir fra­tatt en gyl­den mu­lig­het til be­ar­bei­del­se av sor­gen. For det er først når gra­ven er fylt igjen at den døde ikke len­ger er en del av det so­sia­le fel­les­ska­pet. et er tanke­vek­ken­de at vi har satt oss i den­ne si­tua­sjo­nen. Fra psy­ko­lo­gi­en vet vi at det å gjø­re mest mu­lig

Dselv i for­bin­del­se med død og grav­ferd, er en god måte å be­ar­bei­de sor­gen på. Og hvem har ikke stått ved en grav og kjent «suk­ket» som kan gå gjen­nom de sør­gen­de idet bå­ren blir firt ned i gra­ven. Det­te er na­tur­lig­vis det mest dra­ma­tis­ke øye­blik­ket i se­re­mo­ni­en. Men så sant det ikke skjer en opp­føl­gen­de hand­ling, gir se­re­mo­ni­en hel­ler ikke noe hjelp til å be­ar­bei­de den­ne opp­le­vel­sen. Tar man der­imot rent fy­sisk en spa­de i han­den og del­tar i ar­bei­det med å fyl­le igjen gra­ven, er det en for­so­nen­de hand­ling. Det er en pro­sess som er med på å lege alt det såre. Sam­ti­dig er det som om man spar noe av sor­gen ut av krop­pen.

I Vest-tele­mark blad 23. de­sem­ber 2014 stod det en re­por­ta­sje om grav­ferds­skik­ken ved Møs­strond kyr­kje. Skik­ken ble i over­skrif­ten ka­rak­te­ri­sert som «Ei sis­te vene­te­nes­te». I ar­tik­ke­len ble det så be­skre­vet hvor­dan først de seks ba­erer­ne, og si­den and­re fra føl­get, fyl­ler gra­ven igjen. Og i en egen kom­men­tar­boks skri­ver jour­na­lis­ten som føl­ger: «For bygde­fol­ket hand­lar ri­tua­la om tra­di­sjon og iden­ti­tet, kva­li­te­tar dei gjer­ne vil ta vare på. Som ein av dei fram­møt­te sa det:

– Når det hei­le er over er det så fer­dig, så av­slut­ta. Me har stått sa­man og me har del­te­ke, på same vis som dei i tid­le­ga­re ti­der var nøyd­de til å stå sa­man og hjel­past åt. Når ein får stå ved gra­va så len­ge me­d­an dei spar får ein tid til å ten­kje og tid til å ta far­vel. Ein kjen­ner eit vel­dig sam­hald, og at ein er med og av­slut­tar.»

I til­legg til be­ar­bei­del­sen av sor­gen be­skri­ves igjen­fyl­lin­gen av gra­ven som en måte å styr­ke fel­les­ska­pet på. Ved at fle­re del­tar, un­der­stre­kes også øns­ket om å aere den døde, sam­ti­dig som det ut­tryk­ker at folk vil stå sam­men. Og når grav­ferds­føl­get fyl­ler igjen gra­ven, er det den sis­te tje­nes­ten man kan gjø­re et men­nes­ke. Det er som å pak­ke på den døde, slik vi pak­ker på et barn som blir lagt ned for å sove. et fin­nes man­ge grun­ner for at vi som sør­gen­de bør ta til­ba­ke be­gra­vel­sen. Ved Møs­strond kyr­kje gjør de det re­gel­mes­sig. I Øy­er, der jeg var prest, ble det inn­ført som en fri­vil­lig ord­ning. Igjen­fyl­lin­gen skjed­de da som en del av jord­fes­tings­ri­tua­let. I de til­fel­le­ne sa jeg som føl­ger ute på kirke­går­den: «Nå skal NN sove i jor­dens fang, og vi skal få gjø­re ham/hen­ne den sis­te tje­nes­ten: vi skal pak­ke

Dpå ham/hen­ne.» Der­et­ter ble for­sam­lin­gen opp­ford­ret til å del­ta i ar­bei­det et­ter at de seks ba­erer­ne had­de star­tet igjen­fyl­lin­gen. Det kun­ne skje ved at man la hån­den på skul­de­ren til den man øns­ket å av­lø­se, da ar­bei­det bur­de skje mest mu­lig i still­het, si­den det var en del av jord­fes­tings­ri­tua­let.

Så star­ter se­re­mo­ni­en. Selve jord­fes­tin­gen skjer ved at pres­ten kas­ter tre små spa­der jord på bå­ren. Slik mar­ke­rer den star­ten på igjen­fyl­lin­gen – på selve be­gra­vel­sen. Der­et­ter tar ba­erer­ne hver sin spa­de og be­gyn­ner skån­somt å pak­ke på den døde. Fle­re kom­mer og del­tar – kvin­ner, menn og barn – og det tar ikke lang tid før gra­ven er helt fylt igjen med haug på top­pen. Så blir kran­se­ne lagt på gra­ven, vel­sig­nel­sen blir lyst over for­sam­lin­gen, noen salme­vers blir sun­get før kirke­tje­ne­ren slår tre gan­ger tre slag med kirke­klok­ken. Da er alt fer­dig. Over­gangs­ri­tua­let er full­ført, bort­sett fra et even­tu­elt minne­sam­va­er, som det da er godt å kun­ne gå til.

FOTO: NTB SCAN­PIX

Når grav­ferds­føl­get fyl­ler igjen gra­ven, er det den sis­te tje­nes­ten man kan gjø­re et men­nes­ke. Det er som å pak­ke på den døde, slik vi pak­ker på et barn som blir lagt ned for å sove, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.