Jeg eksisterer, men lever ikke

Kjaere ordfører og politikere i Kristiansand kommune.

●●Jeg er glad jeg ble reddet fra døden, så takk for det. Men å leve er ikke å sitte innforbi fire vegger og se på TV, 95% av levetiden.

Kristiansand kommunen vil ikke innvilge hjelp til annet enn innforbi husets fire vegger. De sier jeg må bruke frivillige som følge til avtaler som sykehus, tannlege, frisør, fysioterapi, eller hvis jeg vil på Ikea eller Bystranda når det er 30 varmegrader, eller vil på kino, konsert eller reise til en annen by eller et annet land med så mye mer.

Er dette intensjonen når de velger å redde et menneske til liv?

Hva er å leve? Er det meningen at mennesker med klart medisinsk behov bare skal sitte inne å bli isolert og apatisk? Ser dere at kommunen bryter mange lover? Synes dere det er et varmt samfunn? Synes dere at det er rettferdig bruk av uføres skattepenger?

Takknemlig for svar, for jeg er forvirret.