Mangel på nytenkning i barnevernet
Milliarder i fri flyt. Ingen av partene, hverken departementet eller tilbydere, er villige til å innrømme at loven bidrar til at institusjonsplasser i barnevernet snart har et kostnadsnivå på linje med feltutbygginger i Nordsjøen.
Stiftelsen GRIP er etter hva vi kjenner til, eneste tiltak i landet som jobber etter hybel-nettverks modellen. Ungdommene bor i egne boliger og følges opp ambulant med flere besøk eller treffpunkter i døgnet. Vi har arbeidet i denne modellen i snart 20 år. Modellen er svaert kostnadseffektiv.stiftelsen er finansiert gjennom kommunale budsjetter.
Vi som arbeider på oppdrag fra kommunal sektor, må hele tiden lete etter rimelige og effektive metoder for å få virksomheten til å gi lønnsom drift.
I den statlig finansierte delen av barnevernet synes virkeligheten å vaere en helt annen. Hvordan er det mulig at kostnadene i denne delen av forvaltningen har havnet på nivåer vi ellers bare kjenner igjen fra oljeindustrien? Døgnpriser pr ungdom på opp mot 20.000 kroner, - syv millioner i året, er ikke uvanlig. ontrastene blirså store at det er vanskelig å begripe. I kommunal sektor gjør man i realiteten den samme jobben, med de samme ungdommene. En døgnplass i kommunal sektor koster gjerne mellom 750.000,- og 850.000,- i året.
Det kan se ut som at staten og de tilbyderne som er inne på rammeavtaler er blitt gjensidig avhengig
Kav hverandre. Staten kan ikke gi rammebetingelser som oppdragstakere sier nei takk til. Det har foregått store oppkjøp i denne delen av barnevernfeltet, noen er blitt svaert rike. Dette har ledet til relativt få, store barnevernkonsern med stor forhandlingstyngde. En kan fort trekke den slutning at det er kjøttvekta som rår, at tilbyderne definerer prisen selv. ed bakgrunni det astronomiske prisnivået som har utviklet seg, kan en
Mlure på om det har etablert seg en slags felles forståelse mellom oppdragsgiver og tilbyder. Et stadig trangere lovverk setter rammer for hva som skal legges inn av krav overfor tilbyder. Dette kan bidra til at økte krav spesifisert i anbudstekst, møtes fra tilbyder med stadig høyere pris.
En slik utvikling gjør det selvsagt uinteressant å prøve ut nye billigere tiltaksmodeller. et er innlysende at store tilbydere av heldøgnsplasser blir lite interessert i noen form for nytenkning. De vil vaere interessert i å sementere situasjonen slik den er. Denne modellen sikrer astronomiske fortjenester. Hadde loven gitt større handlingsrom for hvordan heldøgnsplasser skal organiseres og hva som kreves av tiltakets utforming, kunne det bidradd til større interesse for å prøve ut annerledes og mer kostnadeffektive tiltak.
I dag er loven ufravikelig på at unge som er omsorgsovertatt, eller plassert på tvang, skal plasseres i godkjente institusjoner. I tillegg blir vedtak som gjelder den enkelte ungdom, stadig flyttet lengre bort fra det enkelte individ. Et teknokratisk system, drillet på dokumentasjon og skriftliggjøring skal altså sikre ungdommens oppvekstvilkår.
DSelv om nåvaerende statlig regime i mange tilfeller fungerer svaert dårlig, er det lite rom for annerledes tenkning. Resultatet blir rømmning, utstrakt tvangsbruk, liten effekt av behandling og et opphold i omgivelser som er svaert kunstig organisert. I tillegg ser det ut til at utviklingen går i retning av stadig flere såkalte ene-tiltak. Her plasseres ungdom i en egen bolig med tung bemanning. Disse tiltakene har ofte svaert høy døgnpris. Én beboer alene kan generere inntekter på titalls millioner i året. Sett i et behandlingsperspektiv, er ene-tiltak omdiskutert.
Det er urovekkende å observere at kostnadene i statlig barnevern ikke synes å ha noen grenser, mens kommunale tiltakskjeder, gjennom trange budsjetter, stadig hindres i å utvikle strategisk, langsiktig tenkning. Vi må våge å ta en gjennomgang av lovgivningen slik at det åpnes opp for å utvikle alternative heldøgns barnevernstiltak, mer i tråd med normalitetene i samfunnet. radisjonelleinstitusjonsmodeller er en kunstig konstruksjon hvor unge mennesker rammes inn og forsterker en allerede krevende oppvekst. Vi vet at like institusjoner innebaerer høy risiko for at problemer spres fra en ungdom til en annen. Myndighetene må tilrettelegge
Tfor at heldøgnstiltak finansiert av statlig Bufetat må romme mer enn rene tradisjonelle institusjonsmodeller. Norsk barnevern trenger en lovgivning som åpner for å etablere faglig gode, kostnadseffektive heldøgnsmodeller som et tydelig supplement til eksisterende institusjoner.
Det er underlig å oppleve at en statsråd fra Høyre, et parti som hevder å vaere opptatt kostnader og effektiv drift, overhodet ikke er interessert i å se på andre modeller for et mer effektivt barnevern. I stedet kan man få inntrykk av at sentrale politikere ser en annen vei å lar pengegaloppen leve sitt eget liv.
Disse betraktningene tar ikke til orde for å avvikle institusjonene, men er et fremstøt for å få myndighetene til å initiere et større mangfold i et statlig barnevern ute av kontroll.