LØRDAG

God film er et uovertruffent pedagogisk grep, og i Nrk-serien «Lykkeland» er det mye laering om moderne, norsk historie.

Hva gjør Norge til Norge? Hva er vår historie? Hvordan klarte vi å bli et velferdsland med tillit og likhet som nøkkelverdier?

●●Nrk-serien «Lykkeland» forteller noe om dette.

●●Svaret er ikke bare et sjeldent godt, solidarisk sinnelag og et sterkt Arbeiderparti med stort fokus på bygging av landet. Det er ikke sikkert vi hadde lykkes like godt med denne byggingen av landet hvis det ikke hadde vaert for det svarte gullet. Oljen som kom som en himmelsendt gave da vi slet med en industri og et jordbruk som var for smått til å bli rik av. Det er lettere å vaere solidarisk og snill når pengeboken stadig blir fylt. Når man faktisk har råd til det.

●●Det norske folk ligner på folk flest. Vi elsker å snakke om oss selv. Det er en dypt følt og helt eksistensiell hunger etter å finne en konsensus om hvem vi er og hvorfor vi er slik. Like mye som det er å bli enige om en noen felles referanser og definisjoner og en riktig beskrivelse av vår historie.

●●Oljealderens inntog i den norske økonomien høres ut som et halvkjedelig kapittel i samfunnseller økonomifag. Men er jo egent- lig en helt ekstrem historie, med stor spenning rundt den byen og de mennesker som tok eierskap til utviklingen. Stavanger som tok grep, åpnet byen opp, pekte utover alle sine potetåkre og sa at her, her kan det bygges. Arne Retterdal. Jens Evensen. For ikke snakke om alt småkårsfolket som så raske og store penger i plattformjobbing, og kanskje enda mer penger i å kaste seg ut på dypt vann, bokstavelig talt. De betalte en høy pris for den lønnen siden.

●●Ingen kan fortelle historier som populaerkulturen. God film er et uovertruffent pedagogisk grep, og i Nrk-serien «Lykkeland» er det mye laering om moderne, norsk historie. Som er i brytning med den gamle. Det gir et interessant tidsbilde. Et tidsbilde på verdier i samfunnet, hva som var i spill. Et bilde av levekår og livsverdier. På moral og dobbeltmoral. På likestilling eller den skrikende mangelen på. Klasseskillene som hersket og også den gang – avstanden mellom by og land. ●●Dramatiserte historier om oss selv blir fort en publikumssuksess. Norske filmer om andre verdenskrig har trukket publikum til kinoene i flere tiår. Det ble satt rekorder da historien om Max Manus kom, og for ikke mange månedene siden gikk vi mann av huse for å se «Kongens nei». Men vi ser også filmen om vikingtid, som det forøvrig burde produseres ennå mer av, og etter hvert har også filmindustrien prøvd – med stort hell heldigvis – å fortelle noe om 22. juli.

●●Det er viktig for vår identitet og kultur, for vår egenforståelse, at vi hegner om denne arven. Spesielt i en tid hvor vi så lett kan sette oss ned med HBO og Netflix å spise oss mette på lette eventyr fra utlandet.

●●Oljeeventyret har vaert et kapittel i vår historie som har fått vaere altfor mye i fred – sett i forhold til den helt enorme og avgjørende betydningen det har hatt for oss alle. Ideen om å gjøre en dramaserie av dette er god, men sen. Det aller viktigste er likevel at det er godt laget – det er virkelig godt norsk tv-drama. Bare for noen år siden hadde ikke norske filmskapere maktet gjøre det så bra.

●●Så er det alltids noen som skal pirke i gjengivelser av virkeligheten. Som mener at det er noe feil med kulissene og at det egentlig ikke var han som sa det også videre også videre. Noen eldre, pedantiske mennesker fra de gamle grosserer- og rederhjemmene i Stavanger, de fra Egenes og deromkring, er snurte for at overklassen i Stavanger ikke er tillagt den riktige sosiolekten, med sitt bløde, men korrekte riksmål: – Pene mennesker ville aldri snakket slik, slo de fast i et Nrk-innslag denne uken.

●●Det viser kanskje mest av alt at det finnes noe som overlever all utvikling. Snobberi er vanskelig å ta knekken på.