Europa – et kontinent i drift
Tiåret etter den kalde krigs slutt var preget av en optimistisk visjon om et samarbeidets Europa med vårt vestlige, frie og liberale demokrati som forbilde.
Denne visjon har nå druknet i et virvar av ulike styreformer få ville trodd var mulig for bare et tiår siden. Mens Russland og Tyrkia glir mot stadig mer autoritaere regimer, hvor demokratiet og rettstaten bare er overfladiske begrep, beveger flere av de tidligere sovjetiske vasallstatene i øst seg mot såkalte illiberale demokratier. Dette er en styreform som nok formelt kan kalles et demokrati, men hvor innbyggerne må leve med begrensninger i rettsikkerheten, pressefriheten, individets frihet og respekten for minoriteter, etc. I Polen er rettsikkerheten utfordret gjennom masseoppsigelser av dommere regimet ikke liker, og i Ungarn er pressefriheten i fare. EU har forsøkt å påvirke utviklingen i så vel Polen som Ungarn, og truet med sanksjoner og mottiltak. Mens Polen etter hvert har gitt etter er Ungarns høyrenasjonalistiske og Putin-vennlige regjering foreløpig upåvirket av presset. S om om dette ikke er nok har man i de tradisjonelt liberale demokratiene Italia og Østerrike fått marionettregjeringer hvor den reelle innflytelse ikke nødvendigvis følger de formelle ansvarslinjer. Italias statsminister og formelle regjeringssjef Giuseppe Conte er jurist med omstridt CV, og har ingen politisk bakgrunn og erfaring. Den reelle makten ligger hos Matteo Salvini og Luigi Di Maio som partiledere i koalisjonen mellom høyrepopulistiske Lega Nord og venstrepopulistiske 5-stjernebevegelsen. Begge partier er opportunistiske motsetninger som ser nytten i å samarbeide. I strid med hva som tidligere er avtalt ønsker Italias nye regjering å øke den astronomiske statsgjelden ytterligere for å finansiere populistiske valgløfter. Av hensyn til stabiliteten for fellesvalutaen Euroen truer EU med å iverksette straffetiltak. Men populistene i Roma har foreløpig ingen kvaler. De vet at tyskerne betaler! I Østerrike ledes regjeringen av den unge og ambisiøse Sebastian Kurz. Han er kjent som en frittalende, konservativ høyrepolitiker som baserer sin regjeringsmakt på støtte fra det Putin-vennlige høyrepopulistiske Frihetspartiet. Med i regjeringen for dette partiet sitter bl.a. nasjonalisten Norbert Hofer (tidligere presidentkandidat) og Putin-vennen Herbert Kickl. Etter press fra Hofer, og til italienernes irritasjon, har Østerrike nå tilbudt innbyggerne i den tysktalende italienske provinsen Syd-tyrol østerriksk statsborgerskap. Da utenriksminister Karin Kneissl fra Frihetspartiet giftet seg sist sommer var naturligvis Vladimir Putin invitert som privat gjest. Selv om det naere forholdet til Russland er noe forsuret av at en østerriksk oberst nylig ble avslørt som russisk spion, er Østerrike sammen med Ungarn nå blant Putins beste venner i Europa! F oreløpig holder de to store liberale demokratiene på det europeiske kontinent, Tyskland og Frankrike, fortsatt stand. Men det begynner å butte i mot også der. I Frankrike er sosialistpartiet i realiteten utradert, og erstattet av Emmanuel Macrons reformbevegelse. Hans lenge hyllede reformplaner har imidlertid kjørt seg fast i politisk kvikksand, og realiseringen av de høyst nødvendige endringer ser ut til å trekke i langdrag. I Tyskland tar Angela Merkel ikke gjenvalg som partileder og hennes periode som «landsmoder» naermer seg slutten. Foreløpig ønsker tre kandidater å bli hennes etterfølger, og kampen om partiarven kan revitalisere den konservative del av tysk politikk. Men sosialdemokratene stamper videre i motvind uten tegn til lysning. Og selv om de miljøbevisste Grønne for tiden flyr høyt på en bølge av miljøskandaler, ser det høyrepopulistiske og Putin-vennlige AFD ut til å ha bitt seg fast som en uberegnelig faktor i tysk politikk. S å vel NATO som EU er basert på det frie og liberale demokratiet som baerende verdigrunnlag i medlemslandene. Hvis dette verdigrunnlag nå blir utfordret gjennom en utvikling i illiberal, eller sågar antidemokratisk retning, vil det måtte få følger for det forpliktende samarbeid i Europa. Verken EU eller NATO har noen eksklusjonsparagraf i sine vedtekter. Land som ikke lenger lever opp til de grunnverdier som organisasjonene i sin tid ble grunnlagt på kan derfor ikke kastes ut. Ettersom prinsippet om objektive fordelingskriterier uten politisk forbehold gjelder i hele EU, kan landene heller ikke settes under trykk ved reduserte økonomiske overføringer. De grunnverdier vi selv og andre likesinnede nasjoner bygger vårt samfunn på kan altså ikke lenger tas for gitt for alle medlemsland i EU og NATO. N år en relativ stor andel av medlemslandene er i drift mot en styreform som har lite å gjøre med våre forestillinger om et fritt, tolerant og liberalt folkestyre, kan vi ikke over tid stille oss likegyldig til en slik utvikling. En sikkerhetspolitisk nyorientering for nasjoner som vektlegger de prinsipper vårt demokrati baserer seg på kan derfor relativt snart tvinge seg fram.
De grunnverdier vi selv og andre likesinnede nasjoner bygger vårt samfunn på kan altså ikke lenger tas for gitt for alle medlemsland i EU og NATO.