Tilsvar til Randi Fredriksen og Maren Garmann Launes
I sitt innlegg i fvn 22/11 og Lindesnes avis 19/11 åpner Fredriksen og Launes med en påstand om at jeg tar feil når det gjelder at loven tillater abort på levedyktige fostre.
●●De peker på at etter 21 uker og seks dager defineres fosteret som levedyktig.
Det jeg legger til grunn for at fosteret faktisk kan overleve allerede fra uke 21, er at det i mange år har vaert kjent at man i Japan har reddet barn helt ned i uke 21 som
overlever. Dette er også noe som Ola Didrik Saugstad (barnelege og forsker ved Oslo universitetssykehus, og professor emeritus i barnesykdommer V/UIO) pekte på for mange år siden. Den gangen uttalte han (f.eks. til VG 3/1-14) at han trodde abortgrensen kunne bli innstrammet med en uke i løpet av noen år (til uke 21).
Reidar Pedersen (lege og filosof, professor og avdelingsleder ved Senter for medisinsk etikk, UIO) har på sin side uttalt at feilmarginer mht tidsestimatet imidlertid er relativt store. De kan vaere på pluss eller minus sju til elleve dager. Han har derfor selv foreslått å sette grensen på senabort til uke 21.
Et «friskt» foster vil dermed kunne aborteres i uke 22. Min erfaring er at jeg fikk tilbud om seinabort, selv om jeg som tidligere nevnt (i bl.a. avisen Lindesnes 19/11) fødte en «frisk» jente som aldri har operert eller vaert i narkose på hennes 7 leveår. At Down syndrom omtales av enkelte som en sykdom, synes jeg er et gufs fra fortiden.
For å forsøke å holde oss til saken, så er jeg enig med Guro Angell Gimse (stortingsrepresentant i og nestleder i Høyres kvinneforum) i Dagbladet 16/11-18. Hun poengterer følgende: «Det bør vaere rom for å debattere både tvillingabort og abortlovens paragraf 2c uten at man sammenligner det med fortidens debatt om kvinners rett til selvbestemt abort. Disse delene av abortloven har ingenting med strikkepinner å gjøre.»
Torstein Ulserud (Jurist i Civita) har også engasjert seg i debatten i media – både på TV og i aviser. I Aftenposten (7/11-18) uttaler han: «Det er vanskelig å se at Arbeiderpartiets uttalelser viser respekt for dem som mener at abortsaken reiser dypt etiske spørsmål».
Det er også et inntrykk som jeg dessverre sitter igjen med, og man risikerer lett å bli stemplet som moralist – hvis man skulle mene noe annet enn majoriteten. Ulserud underbygger nettopp dette: «Men det som kjennetegner de mange, harde utfallene de siste dagene fra representanter for blant andre Arbeiderpartiet, er ikke bare saklig uenighet. Det er også en total mangel på respekt for at det er legitimt å mene noe annet enn at abortloven ikke kan røres.»
Avslutningsvis ønsker jeg også å referere til en mor til et barn som har Down syndrom (Silje Arnesen 20/11-18) som uttalte på følgende på Facebook: «Jeg skulle bare ønske at de kunne brukt de fantastiske kreftene sine for å mane til kamp for å støtte «sorteringsmennesker» og deres familier.»
Norges Handikapforbund har også uttalt (Dagbladet 19/11-18) at de «sloss mot sorteringssamfunnet vi allerede lever i. Der funksjonshemmede barn ikke får gå på sin egen naerskole.» Arnesen stiller seg spørsmålet: «Hvor er de mange tusen menneskene som burde troppet opp på torget i alle landets byer for å tale de aller svakeste sin sak?»
Det samme lurer jeg på... Jeg heier på et klassisk-humanistisk menneskesyn og forsvarer pliktetikken! RAKEL LARSEN, Audnedal