Fra mørket mot lyset
Sørlandets Kunstmuseum viser en storslagen mønstring av Jakob Weidemanns tidlige arbeider i ny utstilling.
Har doktorgrad i kunsthistorie og jobber som førsteamanuensis ved Institutt for religion, historie og filosofi ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på italiensk renessanse, amerikansk modernisme og arbeider nå med norsk samtidskunst.
●●Maleren, som er saerlig kjent for sine lysmettede skildringer av blomsterenger sent i karrieren, viser her en mørkere side. Og kanskje er det slik at for å virkelig male lyset, må man også ha malt det absolutte mørket?
KLASSISK KRONOLOGISK
●●Utstillingen er montert som en tradisjonell retrospektiv utstilling som tar for seg kronologien og utviklingen av Jakob Weidemann (1923-2001) fra ung, nyutdannet, til moden, etablert maler. Den starter med verk fra hans tidlige fase da han maler i en lett, figurativ stil. Et portrett, et interiør og en kvinneakt viser innflytelse fra Matisse med de lekne, bølgende linjene og den naive streken.
Tonen forandres dramatisk da vi introduseres for Weidemanns malerier fra krigsårene 19401945. Her er maleriene mørke, klaustrofobiske og intense. Formene og figurene er stablet kaotisk oppå hverandre. Maleren har skåret og risset sår inn i overflaten og ord som ACHTUNG og DE DØDE understreker det prekaere alvoret i tiden.
Mørket avløses så i «Flagging/ Frigjøring» (1946) med sterkere farger og et mindre fortettet uttrykk. Man puster liksom ut i det man går inn i neste sal der Weidemann fortsetter å utvikle dette lettere uttrykket.
Under krigen hadde Weidemann oppholdt seg i Sverige og fått impulser fra avantgarderetninger på kontinentet. Og i verkene fra sent 40-tall og 50-tall ser vi tydelig hvordan Weidemann utforsker muligheten for selv å forlate det figurative uttrykket. Her veksler han mellom non-figurative studier uten referanser til virkeligheten nøytralt kalt «Komposisjoner», og malerier der figurative elementer dukker lekent opp. I «Pianistinnen» dukker rester av tangenter, fingre og et flygel opp blant geometriske fargefelt, og i «Modellen» avtegner avrisset av kunstnerens modell seg som en abstrakt form.
TRANG FØDSEL I NORGE
●●Introduksjonen av modernismen i Norge var en seig, langdryg prosess i forhold til fleste andre europeiske land. Noen mente imidlertid at den abstrakte kunsten ville kunne fungere dekorativt som arkitekturutsmykning, og i et eget rom vises Weidemanns utsmykningsarbeid. Saerlig er utsmykningen på Fred Olsens Lines båter interessante historiske dokumenter i denne tidlige fasen mot en ny norsk abstrakt kunst. Stilen er geometrisk, ren og stringent.
DEN NORSKE PAN
●●Kontrasten er stor herfra til Weidemanns neste fase, som presenteres under tittelen «Den norske Pan». For i denne fasen dykker Weidemann inn i mosen, barken, løvet og skogens farger og teksturer. Det er en fryd å studere hvordan de små anstrøkene til tekstur i «Komposisjon» utvikles i maleri eller maleri til «Skogbunn III» (1961) som er tykk, pastos og mettet av maling. Weidemann blandet lim i malingen for å gjøre den naermest sedimentaer som jordbunnen. Alle referansene til virkeligheten er her fjernet, men maleren bruker assosiative titler for å skape referanser. Fra denne mørke, dype skogklangen beveger vi oss så inn i den siste fasen i utstillingen, der de klare fargene dominerer. Her sprenger fargene seg fram i de kjente verkene «Tåke i Getsemane», «Tornekronen» og «Hestehov», alle fra 1965. Og det er som om fargene i disse maleriene framstår enda sterkere i lys av Weidemanns verk fra 1940- og 1950-tallet.
Til å vaere en tradisjonell kronologisk utstilling er denne svaert vellykket. Den er sikkert kuratert med få, gode tekster. Her er det maleriene som får fortelle historien, både om framveksten av den norske modernismen i etterkrigstiden, men framfor alt om en maler som virkelig utforsket maleriet. Og grepet med å fokusere på den unge Weidemann, gir oss en anledning til å virkelig se denne kjente maleren, som på nytt.