Hvor er Pp-tjenesten i mobbesaker?
Skolene har siste 40 år gjennomgått en radikal omveltning når det gjelder årsaksforklaring og håndtering av elevers behov.
På 1980-tallet evnetestet skolepsykologene elevene for så å sende dem i spesialklasser eller til spesialskoler. Pedagogisk psykologisk tjeneste er nå en rådgivningstjeneste omkring barn med saerlige behov som også skal bistå skolene i deres tilrettelegging for gode klassemiljøer. Skolene skal gis råd og tilføres utvidet kunnskap om barns psykologiske ståsted og behov i opplaeringen slik at alle barn kan inkluderes. Gjeldene lovverk er kjent, men at den gamle kulturen fortsatt sitter i veggene, snakker få om. Ansatte i PPT må ha høyere utdannelse innen psykologi eller pedagogikk og PPT er i økende grad i tett samarbeid med skolene. All endring krever innsats og ny kunnskap, evner eller vil PPT gå i bresjen?
Etter 17 årsarbeid i PPT som rådgiver og leder mener jeg at PPT ikke står nok frem om den kunnskap de sitter med. Kjent forskning i fagmiljøet i minst 30 år viser at barn som blir utsatt for mobbing er mer sårbare (derfor velger mobberen seg dem), utvikler ulike symptomer (sorg, tilbaketrekning, utagering, mistrivsel, fysiske smerter) samt strategier for å løse problemet (blir klovn, tar kontakt med mobberne, klynger seg på).
Forskning viser også at konkrete mobbetiltak og klassemiljøer med tydelig ledelse gir betydelig mindre mobbing. Rimelig Pp-vurdering må da vaere å gi skolen økt forståelse for symptomene samt støtte elever og foreldre om at skolen må dreie fokus fra tradisjonell individtenkning og igangsette tiltak i miljøet. Og det krever at Pp-rådgiveren kan, vil og tør stå i en slik situasjon.
Jeg påstår at PPT har vaert, og fortsatt er, altfor usynlig og tilbakelent her. Som fersk Pp-rådgiver fikk jeg tildelt en mobbesak der skolens beskrivelse er at de forstår at de andre barna ikke vil leke med gutten fordi han er saer. Gutten sa til meg «Det er jo heller mobberne som burde gått her til psykolog, det er jo ikke meg det er noe galt med». Hans kloke ord tok jeg med meg videre i å prøve å få skoler til å fokusere på mobbernes adferd og klassemiljøet. Også internt i PPT møter jeg fortsatt kulturen der fokuset er på eleven. Pp-ledere gir fortsatt råd om å sjekke lese-/skrivefungering og foreta evnetest, når det gjelder både mobbing samt ved andre symptomer (traumer, overgrep). Og når skolemøter er i gang, imøtegås ukritisk hentydning til elevens manglende samspillkompetanse, noe som fortsatt resulterer i henvisninger til barnevern og familiekontor. PPT må tre inn og ikke forbli passiv til at barns symptomer sees historieløst.
Nylig vanten tidligere elev igjen frem ved dom om at han ble mobbet på skolen, at skolen ikke gjorde noe med det og at mobbingen har gitt ham varig skade. Gutten og hans foreldre sa ifra på mange måter. Gutten på barns vis, med ord men ikke minst gjennom adferd. Faedrelandsvennen skriver at gutten sa «Jeg tror skolene så på meg som problemet. Det var jeg som gjorde rare ting og agerte opp situasjonene med medelever». Og at gutten gikk gjennom ulike pedagogiske tester og ble utredet av psykolog, men tiltakene som ble satt inn var rettet mot ham, ikke medelevene. «Det var alltid den samme leksa om at det var noe galt med Anders», sier far.
Dette er skjedd og vi vet dette fortsatt skjer. Noe som er et svik mot barna. Vi ber dem om å si ifra, men når de gjør det, igangsettes ikke adekvate tiltak, men heller rettes anklagen mot dem. Det er et dobbelt svik. Det er PPT som har mandat og skal bidra til skolers økte forståelse for elevers adferd samt bidra til at adekvate tiltak iverksettes i en mobbesak. Gjør de det nå?
Jeg påstår at PPT har vaert, og fortsatt er, altfor usynlig og tilbakelent her.