Tøffere på gata enn på Mount Everest
Petter Nyquist har vaert på Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen. Den tøffeste hverdagen møtte han likevel på gata i hovedstaden. Onsdag fortalte han om opplevelsene for en fullsatt kinosal i Kristiansand.
Hvorfor gikk du fra å vaere eventyrer til å lage dokumentar om livet på gata? – Et tulleprosjekt i Las Vegas satte i gang tankeprosessen. Der kom jeg i kontakt med uteliggere som levde i byens slusesystem, og møtene med de menneskene skapte nysgjerrighet og fikk meg til å tenke på at vi faktisk hadde de samme problemene i Oslo.
Du levde 52 dager på gata uten tilknytning til familie og venner. Hvorfor valgte du å gjennomføre prosjektet på den måten?
– For å bygge relasjoner til folk på gata og få innpass i miljøet, handlet det om å tilbringe tid med menneskene. Gjennom intervjuer eller for eksempel en uke på gata ville man ikke oppnådd det samme. Skulle jeg gjøre prosjektet ønsket jeg også selv å føle på det å bo på gata. Da blir det mer realistisk. Jeg forberedte meg minst mulig før jeg startet, og fortalte det kun til de aller naermeste.
En vinter uten mat, drikke, penger, telefon, bosted og nettverk. Hvordan vil du beskrive hverdagen?
– Veldig tøft i starten. Jeg kunne ingenting, alt var nytt og man følte på veldig mye. Jeg følte meg alene og var redd. Jeg prøvde aldri å spille en rolle, men plutselig ble jeg ikke tatt for den jeg var tidligere. Hverdagen handlet om å bli kjent med terrenget, hvor man var trygg, hvor man kunne sove, få mat og hvem man kunne kontakte. Litt etter jul ble det brått kaldt, helt ned mot minus 16 kuldegrader. Når man beveger seg genererer man varme, men når man stoppet opp kom kulden raskt.
Hvordan var det å feire julaften alene?
– Av flere grunner veldig spesielt. Jeg følte jeg var tilskuer til det livet jeg egentlig hadde, og så meg selv utenfra. Å vaere borte fra familien var en påkjenning i seg selv. Tidligere har jeg vaert bortreist på julaften, men i denne settingen ble det veldig annerledes. Jeg brukte litt tid til å finne ut hva jeg skulle gjøre, men fant etter hvert den alternative julefeiringen på Folkets Hus på Youngstorget. Der jobber 800 frivillige tre dager i strekk i jula, og har naermere 3000 besøkende. Her er det alltid mat, uansett om man kommer klokka 03 på natta.
Du har samboer og barn, hvordan reagerte de på prosjektet?
– Datteren min skjønte nok ikke så mye av det, men Mari hoppet ikke i taket av glede. Vi hadde da vaert sammen i syv år og hun kjente meg godt til å vite at når jeg først brenner for noe, så er det viktig for meg. Dette prosjektet var ikke drømmeønsket hennes, men hun tenkte mest på hvordan hun kunne backe meg opp.
Hva var det vanskeligste med å leve på gata?
– Redselen var en ting, men også det å ikke føle seg inkludert i samfunnet. Jeg sov for eksempel aldri to netter på rad på det samme stedet, av frykt for hva som kunne skje. Man ble jo en del av bybildet etter hvert, og mange hadde sett meg gående rundt med kameraet. Jeg opplevde noen situasjoner der jeg fikk noia og beskjed om at her burde jeg ikke vaere. Det ble slik at man sov med et våkent øye.
Hvordan opplevde du dine medmennesker?
– Mange er snille og viser omsorg, men jeg opplevde flere ganger å bli sett ned på, at folk unngikk deg og hastet forbi deg uten å se deg i øyene. Det hendte også at noen slang litt med leppa, og jeg hørte om folk som ble spyttet på. Men da snakker jeg selvsagt ikke om majoriteten.
Hva er det viktigste du har laert av prosjektet?
– Først og fremst om å ikke dømme de menneskene man ser kun ut fra utseende og omgivelser. At det finnes mennesker på lik linje med alle, og som fortjener like mye respekt som alle andre. De behovene som de fleste tar for gitt er ofte sterkt redusert på gata – som naerhet, trygghet, anerkjennelse og sosiale behov. Mine holdninger og syn ovenfor folk i utfordrende situasjoner har endret seg, og ikke minst mine verdier om hva som faktisk er viktig i hverdagen.
Har Kristiansand de samme problemene som Oslo?
– Jeg tar det nesten helt for gitt at man har mange av de samme utfordringene i alle de store byene som Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim. I forbindelse med foredraget i Kristiansand møtte jeg en tidligere rusavhengig, lokal mann som fortalte han slet mye med å bli akseptert. Jeg savner et mer helhetlig tilbud til disse menneskene. Det å bli rusfri er den «enkle» biten, men da starter samtidig utfordringene med hvor du kan gå for å få nye venner, jobb og en meningsfylt hverdag.
Tidligere kartlegging av bostedsløse i Norge har vist et antall mellom 5000 og 6000 mennesker, men i 2016 hadde tallet sunket til 3909. Hva er grunnen til det?
– Det har jeg vel egentlig ikke noe godt svar på. Kanskje folk er blitt mer bevisst på problemet. I Norge er det slik at alle med norsk statsborgerskap har krav på et sted å bo, men noen får tilbud om hospits, og velger kanskje å heller bo på gata da noen ikke trives på et slikt sted. Jeg ser at det er faerre som bor på gata om vinteren enn om sommeren.
Hva kan samfunnet gjøre for å hjelpe uteliggere?
– Masse. Det ene er å anerkjenne dem som de er her, og inkludering er en nøkkel. Framfor å unngå dem kan man prøve å møte dem med blikket og innlede en liten samtale. Man må vise at man bryr seg, og der har vi en lang vei å gå. Det at folk unngår rusavhengige tror jeg handler om for lite innsikt og kunnskap. Firmaet Stormberg er et godt eksempel på inkludering. De har en politikk om at en fjerdedel av arbeidsstokken skal ha en annen bakgrunn.
Du har stått på toppen av Mount Everest og vaert på mange ekspedisjoner. Hvordan vil du sammenlikne det med å leve som uteligger, og hva er mest krevende?
– På det mentale plan er gata det aller mest krevende jeg har gjort. Det er en enorm påkjenning å vaere der ute og fordøye alt det du opplever.
Hva blir ditt neste prosjekt?
– Det kan jeg dessverre ikke si så mye om nå. Det jeg kan si er at det er et fengselsprosjekt.