Kampen for den norske modellen

Partene i arbeidslivet har ansvar for å stå opp for den norske modellen.

●●Det var nettopp det NHO Service og Handel – med hele NHOfellesskapet i ryggen – gjorde i konflikten med Norsk Sykepleierforbund (NSF).

I et innlegg i Faedrelandsvennen stiller fylkesleder i NSF Vestagder, Ragne Quinteros, seg undrende til hvorfor NHO brukte virkemiddelet lockout i konflikten med NSF. La meg først poengtere at lockout er et lovlig virkemiddel i en konflikt, men dette var absolutt siste – og dermed også den eneste – farbare vei videre, fordi motparten stilte oss krav de visste vi aldri kunne innfri.

I nesten fire uker streiket NSF for at 500 sykepleiere skulle ha mer enn det 500.000 LO- og Ysansatte fikk i årets lønnsoppgjør. Skulle vi i NHO innfridd kravene, ville vi undergravet tilliten til lønnsdannelse i Norge. Det ville vaert uansvarlig av oss, og derfor satte vi foten tydelig ned. Ellers kunne hele årets samordna lønnsoppgjør med LO og YS ha blitt satt i spill.

Vårens lønnsoppgjør var – og skal vaere – førende for alle andre grupper i samfunnet. Det er dette som er den norske modellen, og det er denne modellen som har tjent AS Norge godt i både gode og dårlige tider. Det er NHOS plikt å ta sin del av ansvaret for at vi ikke rokker ved dette, og nå har vi gjort nettopp det.

NSF ville også – med sine krav at NHO skulle gi opp sin mulighet til å forhandle egne tariffavtaler. Dette fordi NSF i realiteten krevde at NHO skulle innføre kommunenes ansiennitetsstige for minstelønn. Dette kunne ikke vi godta, fordi det ville endret logikken for lønnsdannelse i privat sektor. Hos oss skjer mye av lønnsdannelsen lokalt, ut i fra den lokale konkurransesituasjonen, lønnsevnen og driften. I offentlig sektor der man er skjermet fra konkurranse, har man i mye større grad sentral lønnsdannelse med sentrale lønnsstiger.

Det er uforståelig for NHO at NSF valgte å gå til streik på dette grunnlaget, når man i tillegg vet at sykepleiere i Nho-bedrifter har høyere snittlønn enn i kommunene. NSF valgte i tillegg å bare ta ut noen få medlemsbedrifter i streik, men de ble rammet så hardt at noen av dem var i ferd med å gå over ende. Dermed var det også fare for at viktige arbeidsplasser og gode pasienttilbud sto i fare for å bli borte.

Konflikten var fullstendig fastlåst – uten mulighet til meklingsløsning. Derfor valgte NHO og NHO Service og Handel lockout. Helt til det siste forsøkte NHO å komme til enighet med NSF, men det lot seg ikke gjøre.

Ragne Quinteros i NSF Vestagder stiller også spørsmål ved NHOS håndtering av dispensasjonssøknader. Det er kun i helt spesielle tilfeller, for eksempel der det oppstår en ekstraordinaer situasjon ingen kunne forutse i forkant, at NHO vurderer å innvilge dispensasjon. Da NHO varslet lockout, vurderte vi fortløpende om det var grunnlag for å gi dispensasjon fra lockouten, men det er helsemyndighetenes ansvar å vurdere om det er fare for liv og helse. Det ansvaret kan ikke vi som arbeidsgiverorganisasjon ta. Derfor hadde vi tett dialog med våre bedrifter som meldte sine vurderinger av situasjonen til fylkeslegen.

Etter nesten fire uker med streik må vi nå se fremover, men NHO vil også i fremtiden ta ansvar for at ingen rokker ved den norske modellen.