På lørdag ble jeg minst ti år yngre. Det kostet bare 300 kroner.
Eli van der Eynden, student og skribent
Anledningen var lanseringen av «Full pakke og stinn brakke» på Teateret. Boka er del to av Sophus Jensens prosjekt om å samle Kristiansands rockehistorie i bokformat. Boka tar for seg Kristiansands rockemiljø i perioden 1992– 2012. Og for en periode det var.
●●For ordens skyld: Jeg er født i 1987, så jeg var på ingen måte noen gjenganger på byens røykfylte rockebuler på starten av 90-tallet. Men som godt over snittet musikkinteressert og født med ukespass til Quarten på armen, er det mye kjent og kjaert stoff i denne boka.
●●Lanseringen ble markert med en festkonsert med band fra perioden, som har det til felles at de ikke er å se på en scene saerlig ofte lenger.
●●Det første som slo meg da jeg gikk inn i konsertlokalet, var at jeg følte meg skikkelig ung. Hvem i all verdens land og rike var alle disse menneskene, som var voksne, sånn helt på ordentlig? Både de på scenen og de i publikum? I et blaff av selvinnsikt måtte jeg vel innrømme at jeg også har ervervet meg noen rynker, et godt knippe kilo og en fast jobb på kontor siden sist. Ja, ja.
●●Blant orkestrene som spilte, var In Minor, der min kjaere storebror trakterer bassen. Det var noe voldsomt flott ved det å igjen kunne stå som stolt lillesøster i salen, og jammen satt ikke en del av tekstene fortsatt. Og når vi først er inne på dette med familie: Jeg skylder min far en stor takk. Han stilte nemlig som verge og drakk Farris på imponerende mange konserter frem til vi nådde midten av 2000-tallet – da jeg fylte 18 og endelig kunne slippe inn på konsertene helt på egenhånd.
●●Kveldens musikalske innhold var det stort sett ikke mye å si på. Det viser seg at det fortsatt finnes både rock, roll og fiskeboll i de smått grånende mannfolkene. Er det for eksempel kanskje lov å ønske seg en litt mer omfattende James Band-reunion?
●●Konsertkvelden ble en skikkelig nostalgitrip. Det er noe veldig fint med å få en tilbakeblikk i en epoke av livet som så definitivt er over for lengst. Samtidig er det noe bittersøtt ved å gjenoppleve en liten bit av svunne tider.
●●Men livet må jo nesten gå videre. Det er rett og slett helt greit at folk har klippet håret, skaffet seg jobber og/eller begynt å produsere nye generasjoner av rockere.
●●Lørdagen ble en påminnelse om alt det som har vaert – og er – bra med byens musikkmiljø. Quarten plasserte plutselig verdens råeste artister og band i en ellers litt doven sørlandsby, og gjorde at musikkdrømmen virket noen gode hakk mer oppnåelig. Samsen åpnet døra for de som ville øve eller bare trengte et sted å henge rundt og snakke om hvordan man skulle bli rockestjerne. Sørf sørget for at stressa vokalister, tubaister og det som verre er laerte å fylle ut selvangivelsen riktig, og har hjulpet mang et band med å komme lengre enn de ville klart på egenhånd. Og ikke minst: Lørdagen ble en påminnelse om at det finnes utrolig mye bra musikk fra Sørlandet.
●●Det var kanskje ikke så mange av oss som ble rockestjerner, eller popstjerner, for den saks skyld. Men helledussen så gøy det var mens det sto på. Noe av det flotteste med lørdagen, var å se at mye av den gode stemningen fortsatt lever i beste velgående. Om så i en litt mer veloppdragen, kortklipt og voksen form.
●●300 kroner var som sagt en lav pris å betale for en tur tilbake til ungdommen. Det eneste problemet var at virkningen – i likhet med Askepotts forvandling – avtok sånn omtrent rundt midnatt. Eller i alle fall når lampene ble skrudd på på Charlie’s Bar ved stengetid.