Unn­gå å bli stres­set

Hvor­dan stress hånd­te­res og opp­le­ves, er for­skjel­lig fra per­son til per­son, og den to­ta­le be­last­nin­gen vil spil­le en vik­tig rol­le for om man mest­rer stress på en po­si­tiv el­ler ne­ga­tiv måte.

Faedrelandsvennen - - AKTUELT - Hil­de Bech Na­eve­stad

Stress kan va­ere både po­si­tivt og ne­ga­tivt, men det er det ne­ga­ti­ve stres­set som over tid kan ska­pe pro­ble­mer. Som man­ge and­re har jeg en hek­tisk hver­dag. Jeg er mam­ma til tre, gift med en mann som job­ber tur­nus og jeg har to job­ber; en som la­erer, og en som selv­sten­dig na­e­rings­dri­ven­de. I til­legg er jeg hånd­ball­tre­ner på fri­ti­den.

Ofte går det greit, men av og til blir det for mye og da blir jeg stres­sa.

Førs­te tegn på det er at jeg er mind­re «til­ste­de» i sam­ta­ler. Da får jeg høre fra un­ge­ne at «mam­ma du sier vel­dig mye mmmm når vi snak­ker til deg.»

Et an­net tegn er at jeg går inn i «gruble­bob­la», da spil­ler hjer­nen min den sam­me fil­men om igjen og om igjen i ho­det mitt. Hand­lin­ga i fil­men er skrem­men­de som fy for per­son­lig­hets­ty­per som meg. Den hand­ler gjer­ne om er at jeg ik­ke lyk­kes med ting som er vik­tig for meg, og at jeg ik­ke rek­ker over alt jeg har på­tatt meg.

Re­sul­ta­tet er dår­li­ge­re søvn, tid­vis for­høy­et puls og et vagt «trykk» i hjer­tet. Det er mine kropps­li­ge sig­na­ler om at nå må jeg roe litt.

Hel­dig­vis kjen­ner jeg sig­na­le­ne. Det gjor­de jeg ik­ke tid­li­ge­re. Da kjør­te jeg på og lyt­tet ik­ke til de fy­sis­ke sym­pto­me­ne.

Det end­te, som dere sik­kert skjøn­ner, ik­ke sa­er­lig bra. Jeg krasj­lan­da med hele meg. Og den lan­din­ga var hard og tung å kom­me seg opp av.

Stort sett våk­net jeg 10-20 gan­ger om nat­ta. Jeg had­de pe­rio­der med puls på 150. Jeg gikk og frøs i et år, og var is­kald på hen­der og ta­er selv når grade­stok­ken bik­ka 20 gra­der. Jeg had­de smer­ter i ryg­gen, num­men­het i hode­re­gio­nen, og sto­re smer­ter i kje­ven. Hele krop­pen min gikk inn i sjokk, og jeg klar­te ik­ke å lese el­ler se på tv for­di det flim­ret for øyne­ne og kon­sen­tra­sjo­nen var lik null. Jeg kun­ne set­te fra meg bi­len i byen og lei­te i en halv­time før jeg hus­ket hvor jeg had­de satt den fra meg. Jeg var ut­brent, fikk angst og ble de­pri­mert.

Ut­brent­het er en psy­ko­lo­gisk og fy­sisk til­stand som har sam­men­sat­te år­sa­ker. Den ene siden av pro­ble­met hand­ler om at vi le­ver i en tid pre­get av krav til ef­fek­ti­vi­tet, pre­sta­sjon og per­fek­sjon. Den and­re siden er per­son­av­hen­gig og hand­ler om hvor­dan man hånd­te­rer uli­ke si­tua­sjo­ner og hen­del­ser.

Noen men­nes­ker er mer sår­ba­re for stress enn and­re, og forsk­ning har vist at stør­rel­sen på et om­rå­de i hjer­nen som he­ter hip­po­cam­pus har stor be­tyd­ning for hvor­dan du hånd­te­rer stress. Det vil si at du al­le­re­de fra fød­se­len kan va­ere mer sår­bar for stress. Men at sår­bar­he­ten også er et sam­spill mel­lom arv og mil­jø.

Sår­bar­het for stress er knyt­tet til den de­len av hjer­nen som sty­rer min­net vårt. Der­for kan mye stress pre­ge hu­kom­mel­sen. Glem­mer man mye, blir man igjen mer stres­set, og mye stress over tid er en trig­ger til angst, de­pre­sjon og i ver­ste fall ut­brent­het.

Men stress kan også va­ere po­si­tivt for­di det får oss til å hand­le. Stres­set ak­ti­ve­rer oss slik at ting blir gjort. På den­ne må­ten er stres­set nød­ven­dig for at vi skal ta tak i li­vet vårt på en måte som kan gag­ne både oss selv og dem vi har rundt oss.

Folk som ald­ri kjen­ner på at noe has­ter el­ler er vik­tig, og som ik­ke blir stres­sa av tids­fris­ter, kan ha en tendens til å ik­ke få ting gjort, el­ler fra­skri­ve seg et an­svar som de bur­de ha tatt. Sli­ke per­soner kan ofte ha hold­nin­ger som at «det ord­ner seg», «det er ik­ke så far­lig», el­ler «har det noe å si?». Den­ne livs­hold­nin­gen er for­nuf­tig i en­kel­te si­tua­sjo­ner, men langt fra all­tid. I leng­den vil ut­set­tel­ser også ska­pe et ind­re stress for­di av­stan­den mel­lom hva du le­ve­rer ik­ke sam­sva­rer med hva om­gi­vel­se­ne for­ven­ter av deg.

Stress kan gi syke­fra­va­er, dår­lig livs­kva­li­tet og dår­lig helse. Der­for må vi la­ere oss hen­sikts­mes­si­ge stra­te­gi­er, tenke­må­ter og men­ta­le tek­nik­ker som kan fore­byg­ge det­te.

Det­te er mine ti tips for mind­re stress og bed­re helse:

Finn ut hva som er vik­ti­ge ver­di­er for deg og prio­ri­ter ut i fra det­te.

Sett av søn­da­gen til å få over­sikt over uka

Plan­legg pau­ser og sett av tid til ting du li­ker.

I hek­tis­ke pe­rio­der er det vik­tig å sen­ke kra­ve­ne.

Va­er fy­sisk ak­tiv og bruk naturen til re­krea­sjon.

La­er deg men­ta­le tek­nik­ker og mest­rings­stra­te­gi­er for å tak­le ut­ford­rin­ger, kon­flik­ter og pre­sta­sjons­si­tua­sjo­ner.

For­stå din tåle­gren­se og ik­ke sam­men­likn deg med and­re.

Re­spek­ter din tåle­gren­se og ta sig­na­le­ne.

Be om hjelp og søk støt­te.

Våg å for­tell til noen du sto­ler på at du sli­ter.

Hil­de Bech Na­eve­stad er coach, men­tal­tre­ner og fore­drags­hol­der med man­ge års er­fa­ring som la­erer, vei­le­der og mo­ti­va­tor for unge og voks­ne som øns­ker la­e­ring, end­ring og ut­vik­ling.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.