Venndøl på landslaget i cheerleading
Jeg har vaert oppslukt av cheerleading halve livet. Endelig er landslagsdrømmen gått i oppfyllelse.
Det er mange som ikke helt vet hva cheerleading er, eller hvorfor akkurat denne idretten har slukt meg hel og levende de siste 12 årene. Hvorfor jeg dag ut og dag inn puster og ånder denne idretten som jeg er så hinsides oppslukt av.
Det er mange år siden jeg fikk øynene opp for utøverne som representerer Norge under verdensmesterskapet i cheerleading, som arrangeres på selveste ESPN i Orlando, Florida, hvert år i slutten av april.
Helt siden 2013 har lagvenninner og jeg reist til USA for å heie frem landslaget i VM. Drømmen om å selv konkurrere på samme nivå har bare vokst seg sterkere år for år.
Uttaket
Våren 2018 fikk jeg igjen en fellesmail fra forbundet om uttak til landslaget 2019. Jeg hadde søkt tidligere år, jeg hadde vaert på uttak, uten hell. Så at jeg igjen skulle søke og stille til uttak denne våren, var i utgangspunktet noe jeg ikke hadde planlagt.
Trenerteamet ønsket å se hele grupper, på fire og fire gjennom uttakshelgen. Jeg hadde kanskje ikke helt startlykken med meg, ettersom jeg var eneste utøver fra Vennesla som stilte til uttak. Men jeg var så heldig å bli satt sammen med tre svaert dyktige utøvere fra en klubb i Lørenskog, som jeg mener har utgjort hele forskjellen denne helgen.
Vi fikk kun trent sammen et par dager før uttaket, så det var med stor begeistring vi innså at prestasjonen under uttakshelgen var det som skulle til for at jeg ble tatt med som en del av det foreløpige landslaget 2019.
heftig oslo-pendling
For denne helgen var bare starten på arbeidet som skulle legges ned de neste månedene. Trenerteamet hadde tatt ut 38 utøvere, men det er kun 28 utøvere som får reise. Et siste kutt skulle gjøres første helgen i desember.
Hvor mange kilometer bilen min har kjørt tur/retur Oslo det siste halve året for å trene, har jeg ikke oversikt over. Men jeg har vaert fast bestemt på at jeg ikke skulle ligge på latsiden, og i hvert fall gjøre min jobb og trene så mye jeg fikk til sammen med jentene jeg var i gruppe med.
Parallelt med helgene i Oslo har vi også hatt konkurranseoppkjøring med laget her hjemme hvor vi stilte på Norwegian Open i slutten av november.
Jeg kunne nok ikke fått tidsplanen min til å gå opp om jeg ikke hadde hatt de støttespillerne rundt meg som trenerne, lagvenninnene og jobben her hjemme. De legger til rette for treningshelger med både klubben og landslaget denne høsten.
Cut-weekend
Det var knyttet stor spenning til den såkalte «cut-weekend» som var nå i helgen. Jeg satte meg på flyet fredag ettermiddag med den nervøse spenningen i kroppen jeg pleier å ha før konkurranse med klubblaget. Fra Gardermoen og rett til Lørenskog møttes vi igjen fredag kveld sammen med gruppa mi, Vi fikk trent en god del og jeg hadde en god følelse på vei inn mot helgen, men jeg var utvilsomt rimelig spent på hvordan det hele kom til å utvikle seg.
Under treningene vi hadde gjennom hele helgen følte jeg at ting ikke klaffet helt som jeg ville og gruppa vår slet i enkelte elementer vi vanligvis mestrer. Så da søndagen kom og treningen var over, var jeg nok mer nervøs enn noen gang. Jeg følte plassen min på landslaget var usikker og hadde ingen anelse om hvordan dette kom til å ende.
sjokkbeskjed
Det varte helt til trenerne dro meg til side etter siste trening og ville ha en prat med meg. Det første som slo meg da, var at nå blir jeg vraket. Men den gang ei, dere!
Trenerne kom og fortalte meg at jeg var en del av landslaget 2019! Jeg forstod egentlig ingenting. Jeg var i sjokktilstand og tror jeg fikk det største smilet noen gang, som jeg liksom ikke fikk ned igjen etterpå.
Jeg var enormt stolt og helt tom for ord. Det var helt surrealistisk å tenke på. Jeg skal til VM!
Tiden fremover kommer til å bli like hektisk, om ikke enda mer travel, enn det høsten har vaert. Jeg har ei siste helg i år sammen med laget før vi tar juleferie og treffes igjen på nyåret. Men kjenner jeg meg selv rett, blir det nok noen kilometer til med bilen min mellom disse samlingene.
VM 2019 med Norge på brystet. Det er helt sinnssykt. Som jeg gleder meg!