Årets verste filmer
2018 var ikke bare «The Shape of Water». Det var mye rael også.
Desember fører som vanlig med seg en stri strøm av årbestelister. Men når året først skal oppsummeres, ville det vaere feigt å feie det vonde under teppet. Her er de fem mest ubrukelige filmene jeg så på kino i 2018.
●●Og etterpå trenger vi aldri å snakke om dem igjen.
●●5. «MIDNIGHT SUN»
Dette er en sånn film hvor knapt et eneste øyeblikk føles ekte. Ikke bare ligner handlingen forstyrrende mye på handlingen i et utall andre romantiske tåreperser myntet på unge jenter – ikke minst fjorårets langt mer tiltalende «Everything, Everything» – men man får også en følelse av at alt regissør, skuespillere og manusforfattere vet om livet, har de laert fra film og tv.
●●4. «WINCHESTER–HOUSE OF GHOSTS»
I utgangspunktet er man selvsagt velvillig innstilt overfor filmer som tar mål av seg til å fortelle gode, gammeldagse spøkelseshistorier. Men dette er en sjanger som krever en annen type fingerspissfølelse – litt mer tilbakeholdenhet, litt mer psykologisk innsikt – enn skrekkfilmer flest, og «Winchester - House of Ghosts» har lite annet enn kjedsomhet og billige «bø!»-effekter å by på.
●●3. «LIFE ITSELF»
Denne filmen benytter seg av alle metatriksene i boken, overforklarer alt som overforklares kan og refererer stadig til ordentlig kunst – Bob Dylan-albumet «Time Out of Mind» blir nevnt så mange ganger at selv en fan som undertegnede tar seg i å himle med øynene – uten at historiene i den oppleves det spor mindre selvhøytidelige, melodramatiske eller kleine av den grunn.
●●2. «DEATH WISH»
I tillegg til å vaere et bloddryppende reaksjonaert innlegg for selvtekt og mot strengere amerikansk våpenkontroll, har «Death Wish» plenty av kjennetegnene til det vi anmeldere på fagspråk kaller «en dårlig film»: slett skuespill, fantasiløst plott og rollefigurer som kan vaere fredsommelige leger i det ene øyeblikket og iskalde drapsmaskiner i det neste.
●●1. «FIFTY SHADES FREED»
Når en ukebladfantasi med sadomasochistisk tilsnitt kan bli et så stort fenomen som «Fifty Shades of Grey»-trilogien har blitt, sier det sikkert mye om hva slags dunkle drifter som skjuler seg i vår kollektive underbevissthet akkurat nå. Først og fremst sier det likevel at sjokkerende mange ikke ville ha kjent igjen en møkkafilm om den så ga dem ris på stumpen.