Ute er det adventstemning, inne i kinoen hører folk på historier fra en norsk leiesoldat.
Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør
Eventbyrået Atikkokaller det fortellingen om «en spennende reise». En historie om å overlevelse og motgang under ekstreme forhold. Onsdag kveld er sal 1 i Kristiansand kino nesten full. Det er ventet nesten like mange kvelden etter. Ute er det adventstemning og julesanger, inne i kinoen spiser folk popcorn og hører på historier fra en norsk leiesoldat. Det er mørke i mørketida, men vanskelig å føle hva salen egentlig tenker.
Hva sier du, Joshua, seks hundre mennesker her, full sal? sier eventmakeren fra byrået Atikko strålende, og ser på Joshua French. – Woh, svarer Joshua og ser utover salen.
●●Pressen i Kristiansand har fått samme beskjed som pressen har fått andre steder French har gjestet. Vi får ikke noe intervju med Joshua French før, under eller etter. Vi får ikke lov å ta bilder av ham, før under eller etter. De har
ikke egne seter til pressen, som er det vanlige, men vi må kjøpe billetter. Vi betalte 535 kroner for vår ene. Salen kan stille spørsmål, sende inn via en nettlink, så vil de velge ut noen han skal svare på ved foredragets slutt. De er ikke så kritiske, for å si det sånn. Og det speiler antagelig hele motivasjonen for denne foredragsturneen – en uforstyrret fortelling, en nesten tre timer lang forsvarstale og en renvaskelsesprosess fra den ene av svaert, svaert få som vet hva som skjedde i Kongo i mai 2009.
●●Man kan forstå behovet. Det har vaert – om ikke «en spennende reise» – en utrolig drøy fortelling om to norske leiesoldater
som har villet skape seg et levebrød av militaere oppdrag i et område av verden som har vaert og er rammet av de aller verste kriger og konflikter. To norske eventyrere på jakt etter spenning og action i en sump av fattigdom, nød, korrupsjon, diktatur, vold og en rekke andre avarter av alle de grusomheter menneskeheten har klart å komme på. Det er klart at alle de kritiske spørsmål som norsk offentlighet har reist rundt dette er behagelig å slippe. Behagelig å velge vekk. Og det gjør Joshua French i denne fortellingen sin. Ingen andre får forstyrre hans historie denne gangen, ingen masete diplomater, journalister eller Afrika-eksperter. Han
får fortelle sin fortelling, og i den fortellingen later det til at alle har gjort feil. Han selv har bare gjort en – tatt det svaert berømte bildet av Tjostolv Moland, da han står i en nattsvart jungel og tørker bort blod fra setet der sjåføren Abedi Kasongo ble drept. Med et bredt flir.
●●Det er ikke noe nytt i foredraget. Det er heller ingenrefleksjon rundt moralen i deres eventyr og militaere oppdrag fra sitt sikkerhetsbyrå i Uganda, hvor de opererte inn i nabolandene, aller mest i Kongo. I et forvirrende landskap med rebeller og militser og dealing og allianser hit og dit. Med et historisk bakteppe
hvor verdens rike land og mektige konsern har ranet landet for ressurser, og overlatt det i et vakuum med herskere som også utbytter. Det er heller ingen refleksjon rundt den norske og britiske innsatsen gjennom flere år for å få leiesoldatene ut av den faren de selv hadde risikert. Ingen ydmykhet rundt det. Pressen har sikkert gjort feil, men det må ha vaert et kaotisk landskap å lete etter sannhet i. Ikke minst på grunn av de to hovedaktørene selv. Joshua vedgår at de har løyet, vurdert ut fra forhold om hva som er tjenlig. Men det er ingen tanke om at oppmerksomheten fra pressen har bidratt tungt til å hjelpe dem hjem. French kaller foraktfullt norsk presse for «fraggleberget», uten å resonnere rundt at denne kjendisstatusen gjør at han nå kan reise rundt og holde lukrative foredrag om hvordan overleve under sterkt press.
●●At han har overlevd – det er imponerende. Fortellingen fra kongolesisk fengsel er innblikk i et dypt mørke hvor Joshua selv mener at hans sterke psyke har reddet ham. Han kaller seg et løvetann-barn, og mener med det at han uansett hva som skjer er fokusert på å løsninger, i stedet for problemer. Han har en hard kjerne.
Dere er ganske fullt ut informert nå om hva som skjedde, sier Joshua French mot slutten av foredraget. Så nøler han litt, tenker seg om og tilføyer: – Ikke helt. Det kommer litt til i boken, sier han.
●●Det handler vel også om å overleve.