The Jo­ke’s On Me

Jeg li­ker prac­ti­cal jo­kes. Men det er helt klart grei­est å va­ere den som ut­fø­rer. Det­te er his­to­ri­en om da jeg ved førs­te øye­kast kom med en sva­ert in­tim be­tro­el­se til hele Ven­ne­sla.

Faedrelandsvennen - - MENING -

At jeg etter noen år med høg­skole­stu­di­er – og som re­sul­tat av et øye­blikks even­tyr­lyst – put­tet nes­te års søk­nads­pa­pi­rer i søp­pel­kas­sa i ste­det for post­kas­sa («for å se hva li­vet kun­ne by på») er jeg gans­ke stolt av i dag. Det før­te blant an­net til at jeg i noen år liv­na­er­te meg som jour­na­list i lo­kal­avi­sa hjem­me i Ven­ne­sla.

va­ere skri­ven­de i en avis med sva­ert få and­re jour­na­lis­ter, før­te til at en ble eks­po­nert for vel­dig mye rart. Det la­er­te meg også gans­ke mye. Blant an­net å re­spek­te­re and­re men­nes­kers in­ter­es­ser, som of­test drei­de seg om felt jeg ikke bryd­de meg om i det hele tatt.

●●Jeg måt­te dek­ke alt fra døds­ulyk­ker (hel­dig­vis ikke så ofte), via ba­sa­rer på det lo­ka­le bede­hu­set, til Vind­bjart-kam­per. Sig­na­tur­sa­ke­ne, der­imot, var re­por­ta­sjer i «jeg-form», der jeg skul­le ut og opp­le­ve fe­no­me­ner el­ler møte men­nes­ker, så klart all­tid med en link til Ven­ne­sla. Der ble det haike­tu­rer til Oslo med Ven­ne­sla Trans­port, for­søk på av­slø­rin­ger av at lakse­fis­ke­re i Otra bare skrøt på seg å va­ere på plass klok­ken 05 på mor­ge­nen (for de var jo så klart det), elg­jakt i nye Adi­das-jogge­sko og mas­se an­net.

●●En gang var det ei som had­de star­tet sin egen pier­cing-sa­long. Og det i BYEN! Jeg møt­te opp til av­talt tid, og det som møt­te meg var et ste­rilt og rent lo­ka­le (jeg had­de for­ven­tet mer et Mc-type sted). Jeg var 25, hun var sik­kert rundt 30 og mer enn gans­ke så flott, syn­tes jeg i det hun møt­te meg med et smil i en hvit syke­plei­er-uni­form. In­ter­vju­et gikk rik­tig så fint, men på slut­ten tok sam­ta­len en helt uven­tet ret­ning: – Du skal ikke ta en pier­cing du, da? – Øh, hva tror du da mam­ma vil­le sagt? – Hvor gam­mel er du egent­lig? (sagt i en noe flør­ten­de tone) – Ne­e­e­ei, øøøh, par­ke­rin­ga går ut om 12 mi­nut­ter. – Det tar bare tre mi­nut­ter. – Aeaea­eh, jeg har ikke med meg noe pen­ger. – Du skal få den gra­tis, hvis du skri­ver fint. Tør du ikke, el­ler?

●●Så måt­te jeg tør­re, ty­de­lig­vis. Og ikke vet jeg hvor­for, men det glapp ut av meg at der­som jeg først skul­le ta en pier­cing, måt­te det bli i brus­ken i venstre øret (den mest smerte­ful­le plas­sen, har jeg la­ert i etter­kant). Og så lå jeg der og tok bil­der av meg selv mens hun tryk­ket den hule nåla gjen­nom brus­ken. Da jeg kom til­ba­ke til kon­to­ret, skrev jeg ut sa­ken, valg­te et flott bil­de av hen­ne, med en noe kje­de­lig over­skrift: «Hun har star­tet pier­cings­a­long». Da avi­sen kom ut, var naer­bil­det av en skri­ken­de jour­na­list bret­tet ut over sis­te­sida, med over­skrif­ten «Da jeg fikk mitt førs­te hull».

KJE­TIL NORDHUS Dag­lig le­der for kul­tur­hu­set Tea­te­ret i Kris­tian­sand og rock­er. Egent­lig fra Ven­ne­sla. Ir­ri­te­rer seg over ord­de­lings­feil, men blir glad av mat og eks­tremme­tal. Og sør­lands­vi­ser.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.