Kronisk svarting

Da jeg stod opp for noen uker siden og kikket på meg selv i speilet på badet, begynte jeg å kjenne på et ubehag.

●●Jeg var varm, sliten og kjente på sterke pigmentsmerter. Det viste seg at dette var symptomer på noe som har kommet snikende på meg de siste årene.

Lenge har jeg følt meg nedenfor, skabbete, uren og livet har vaert lite lystbetont. Det var ikke før jeg gikk på Facebook og kunne lese at fru Ytterhorn etterlyste kroniske norske til å lede 17. maikomiteen i Oslo, at jeg for alvor forstod hvilken epidemi jeg hadde blitt smittet av.

Jeg har blitt kronisk svarting. Vi ser stadig vekk at høyrepopulistiske bevegelser får større definisjonsmakt over asyl- og innvandringspolitikken og retorikken. Med fremmedfrykt og hatprat lokker høyrepopulistene til seg vanlige norske borgere og smitter dem med den kroniske tilstanden. De kronisk norske mobiliserer mot kroniske utenlandske i håp om å redde den nasjonale identiteten og den norske velferdsstaten. Og slik blir de flere, som en selvforsterkende epidemi drevet av frykt, idioti og usikkerhet.

Det viser seg at lidelsen kronisk utlending oppstår når kronisk norske får økt politisk makt og innflytelse. Frps inntreden i regjeringsapparatet, og Erna Solbergs likegyldighet i møte med deres trakasserende krumspring, har ført til rask spredning av denne epidemien. Disse kroniske lidelsene lever i et ustabilt symbiotisk forhold. Kronisk utlendighet blir naermest uunngåelig for oss etniske minoriteter når Frp sitter i regjering.

Kroniske tilstander er vanskelige å bli kvitt, men symptomene kan reduseres. Dette gjør vi best ved å kalle en spade for en spade, som Sylvi sier. Da kan vi tidlig peke ut tendenser som minner om kronisk norskhet, peke fingeren mot dem som har symptomer og kalle dem for rasister. Ved å gjøre det kan vi blottlegge holdningene deres for allmenheten og håpe at dette hatet som former deres politikk, kryper tilbake til endetarmen og holder seg der. Hele høyresiden, også de som bare samarbeider med og gir makt til høyrepopulistene, må passe seg for å overkultivere det kronisk norske og skape et kjølig klima som fører til spredning av disse kroniske lidelsene.

Mitt råd til alle som kjenner på symptomer av det ene slaget er klart: gå ut av huset, kall en spade en spade, og håp på det beste. Så kan man selvfølgelig bruke stemmeretten sin og forhindre at disse kronikerne får reell politisk makt og dermed sørge for at faerre blir kroniske utlendinger.