Hva vet vi egent­lig om Lu­cia?

«Svart sen­ker nat­ten seg i stall og stue» syn­ges det over det gans­ke land. Det er tid for Sank­ta Lu­cia, der hvit­kled­de barn kom­mer mor­gen­mør­ket i møte med lys i hen­de­ne. Men hva vet vi om Lu­cia? Og hen­nes fryk­te­de mot­styk­ke, Lus­si?

Faedrelandsvennen - - FORSIDE - DEN HELLIGE LU­CIA

Det er tid for Sank­ta Lu­cia, men hva er egent­lig bak­grun­nen for fei­rin­gen?

Un­ge­ne pyn­tes med hvi­te la­ken, ei jen­te får en krans av lys på ho­det, og ter­ner og stjerne­gut­ter syn­ger, mens tak­ly­set i sko­ler og barne­ha­ger er sluk­ket. Mer for­vent­nings­full før­juls­stem­ning blir det ikke!

Men bak­grun­nen for fei­rin­gen er mer gro­tesk enn godt er for barne­ører. For Lu­cia led mar­tyr­dø­den, midt un­der de ver­ste kris­ten­for­føl­gel­se­ne i Ro­mer­ri­kets blo­di­ge his­to­rie. Hun ble drept 13. de­sem­ber i år 304.

Iføl­ge den ka­tols­ke hel­gen­ka­len­de­ren ble Lu­cia født om­kring år 285 i Sy­ra­kus på Si­ci­lia. Hun voks­te opp som dat­ter av rike for­eld­re. Fa­ren had­de ro­mersk bak­grunn, men han døde da Lu­cia var sva­ert ung. Moren, Eu­ty­chia, var tro­lig av gresk her­komst.

Alt som lite barn had­de Lu­cia av­gitt et hem­me­lig kysk­hets­løf­te til Gud og plan­la å gi alt hun eide til de fat­ti­ge og for­fulg­te. Det var midt un­der kei­ser Diokle­ti­ans ak­sjo­ner, da man­ge krist­ne ble på­tent som fak­ler til fol­ke­lig for­lys­tel­se. And­re ble re­vet i styk­ker av ville dyr i Co­los­se­um.

SEND­TE ØYNENE På ET FAT

En rek­ke krist­ne skjul­te seg i ka­ta­kom­ber, også i Sy­ra­kus, og Lu­cia bar mat ned til dem. For å ha begge ar­me­ne fri, fes­tet hun lys på ho­det. Moren viss­te in­gen­ting, hel­ler ikke om kysk­hets­løf­tet, og hun had­de lo­vet sin vak­re dat­ter til en ung, ade­lig ro­mer.

Den­ne unge man­nen ble for­els­ket i Lu­cias vak­re øyne. Men hun had­de gitt sitt løf­te. Att­på­til var ro­me­ren hed­ning. Iføl­ge le­gen­den skal hun ha re­vet ut øynene sine og sendt dem til ham på et fat. Det er uli­ke ver­sjo­ner av his­to­ri­en, noen sier at det­te gjor­de et slikt inn­trykk på ham at han lot seg døpe. Iføl­ge and­re ver­sjo­ner ble han sint. Til tross for at nye øyne skal ha «pop­pet» ut i Lu­cias an­sikt, enda pe­ne­re enn de hun rev ut!

Mens alt det­te skjed­de, ble Lu­cias mor syk. Lu­cia fikk over­talt moren til å dra på pi­le­grims­ferd til Cata­nia, like nord for Sy­ra­kus. Der be­søk­te de gra­ven til mar­ty­ren Agathe. Hun skal ha vist seg for Lu­cia og sagt: «Gjen­nom din tro har du hel­bre­det din mor!»

Som takk sa moren ja til at Lu­cia skul­le få leve ugift og at med­gif­ten hen­nes skul­le gå til de fat­ti­ge.

Men den for­småd­de bei­ler anga Lu­cia til statt­hol­de­ren på Si­ci­lia. Lu­cia ble fengs­let og tor­tu­rert. Til slutt ble hun dømt til å sen­des til et bor­dell. Til fol­kets sto­re for­lys­tel­se skul­le Lu­cia frak­tes til hu­set på en okse­kjer­re.

Men ikke en­gang tu­sen mann og man­ge ok­ser grei­de å flyt­te på jom­fru­en, for­tel­ler his­to­ri­en. Så prøv­de statt­hol­de­ren å bren­ne hen­ne le­ven­de, men det ville ikke ta fyr.

Da kjør­te bød­le­ne et sverd ned i hal­sen på hen­ne. Men selv ikke da døde Lu­cia med en­gang. Først for­ut­sa hun at kris­ten­for­føl­gel­se­ne snar­tvil l etas l ut­tog at kei­se­rens re­gje­rings­tid snart var omme. Hun skul­le få rett i begge de­ler.

Lu­cias grav ved Sy­ra­kus ble gjen­opp­da­get rundt år 500. Over gra­ven reis­te man et ka­pell, og på 1100-tal­let ble det ut­vi­det til en ba­si­li­ka. In­ne i kirke­ski­pet plas­ser­te man Miche­l­ange­lo Me­ri­si da Cara­va­g­gios mes­ter­verk fra 1608: «Be­gra­vel­sen av St. Lu­cia».

13. de­sem­ber ble fei­ret som Lu­cias minne­dag alt fra 400-tal­let, og hun ble både den ro­mersk-ka­tols­ke og gresk-or­to­dok­se kir­kens fei­re­de jom­fru­mar­tyr.

Hvor mye er sant i le­gen­den? Her er nok ele­men­ter fra uli­ke hel­gen­his­to­ri­er smel­tet sam­men. Men det er his­to­risk be­lagt at hun ble mar­tyr for sin tros skyld, un­der­stre­ker den ka­tols­ke kir­ke i Nor­ge. Og hun er blitt skyts­hel­gen for alt fra ang­ren­de pro­sti­tu­er­te og skred­de­re til vakt­mes­te­re og dør­vok­te­re! Og selv­sagt for blin­de, etter­som hun of­ret øynene sine.

DEN FRYK­TE­DE LUS­SI LANGNATT

Da kris­ten­dom­men spred­te seg til Nor­den, fulg­te fei­rin­gen av hel­ge­ner i kjøl­van­net. Men her hos oss skul­le Lu­cia-fei­rin­gen på un­der­lig vis bli blan­det sam­men med gam­mel over­tro, med en ilsk vet­te av ver­ste slag i ho­ved­rol­len. Nå­de den som vå­get seg uten­dørs i Lus­si Langnatt – nat­ten mel­lom 12. og 13. de­sem­ber!

Før den juli­ans­ke ka­len­de­ren ble byt­tet ut med den gre­go­ri­ans­ke, var Lus­si­nat­ta den lengs­te og mør­kes­te i året. Den juli­ans­ke ble inn­ført av Ju­li­us Ca­esar i år 46 før Kris­tus og be­stod av 365 da­ger og en skudd­års­dag hvert fjer­de år. Den­ne ka­len­de­ren er 11 mi­nut­ter leng­re enn det så­kal­te tro­pis­ke året som års­ti­de­ne føl­ger. Det­te ut­gjør en feil på litt over ett døgn i lø­pet av 128 år. Man kom mer og mer på etter­skudd.

Pa­ve Gre­gor XIII ret­tet opp fei­len med sin gre­go­ri­ans­ke ka­len­der i 1582. Men kor­rek­sjo­nen skjed­de først bare i de ka­tols­ke land. I Dan­mark-nor­ge gikk man ikke over til den nye ka­len­de­ren før i år 1700 – da man hop­pet fra 18. fe­bru­ar til 1. mars!

Lus­si­nat­ta var der­med len­ge årets lengs­te. Og sat­te liv i folke­fan­ta­si­en. Alle slags von­de kref­ter her­jet den­ne nat­ten da lys og mør­ke kjem­pet om mak­ten.

KUN­NE RIVE NED HELE PIPA

Det var den­ne kvel­den selve jule­pe­rio­den be­gyn­te, og det var vik­tig å va­ere godt i gang med for­be­re­del­se­ne. All tres­king og spin­ning skul­le va­ere over, og jule­baks­ten måt­te va­ere godt på­be­gynt. Et­ter hvert som det ble seint på kvel­den 12. de­sem­ber, ri­si­ker­te man at Lus­si vis­te seg i all sin vre­de! Hun had­de et ustyr­lig tem­pe­ra­ment.

Hun kom gjen­nom luf­ten med sitt ri­den­de føl­ge av troll­pakk, «Lussi­fer­da». Lus­si så til at folk på går­de­ne var i rute. Hun smak­te på jule­ølet, kom med kake­spa­den og grans­ket lefse­ba­kin­gen i eld­hu­set. Og var hun ikke for­nøyd, ble hun så sint at hun kom ned pipa og inn i hu­set. El­ler hun rev ned hele pipa.

For­skrek­ke­de bonde­fa­mi­li­er kun­ne også opp­le­ve å se hen­nes hvi­te, for­vrid­de an­sikt pres­se seg inn om vin­dus­ru­te­ne. Hvil­ken natt det må ha va­ert for lys­ti-

ge spøke­fug­ler! Og der­som Lus­si ikke lik­te det hun så, kun­ne hun rope ut: «In­kje bryg­gja, in­kje ba­ga, in­kje sto­re eld hava!»

På lå­ven var det sladre­kveld, den enes­te kvel­den i året da dy­re­ne kun­ne snak­ke med hver­and­re.

«Løs­si, Løs­si langnatt, hu er lang som tri,» sa visst­nok kyr­ne i Ver­dal og bet tre gan­ger i bån­det før mor­ge­nen en­de­lig kom.

AETTEMOR TIL UNDERJORDISKE

Til vern mot alt det skremmende ble det malt kors av tja­ere over alle dø­rer og vin­du­er. Lus­si lus­ket rundt hus­veg­ge­ne og spei­det et­ter slem­me barn. Hun må ha va­ert yp­per­lig eg­net til å få un­ge­ne tid­lig i seng.

Hun kan ha blitt til som en sam­men­blan­ding av den hellige Lu­cia – «den ly­sen­de» – og dje­vel­nav­net Lu­ci­fer. I en tid uten elek­trisk lys kan nok vin­ter­mør­ket ofte ha vir­ket knu­gen­de på både gam­mel og ung.

I fle­re sagn er Lus­si Adams førs­te kone og aettemor til alle underjordiske, på sam­me måte som Li­lith i gam­mel­jø­disk tra­di­sjon, for­tel­ler pro­fes­sor ere­mi­tus Au­dun Dyb­dahl ved NTNU.

STOCKHOLMS-TIDNINGEN

Vel, tro­en på Lus­si døde ut et­ter hvert. Men Lu­cia er på full fart til­ba­ke. Mens and­re ka­tols­ke hel­ge­ner for­svant med re­for­ma­sjo­nen, har vel Lu­cia all­tid va­ert der. Og at vi frem­de­les min­nes hen­ne her oppe i Nor­den kan vi i stor grad tak­ke svens­ke­ne for. Der har Lu­cia-tra­di­sjo­nen holdt seg på en an­nen måte, len­ge som et hyg­ge­lig jul­e­inn­slag i den svens­ke over­klas­sen.

Mer fol­ke­lig ble det nok da stif­tel­sen Skan­sen i Stock­holm, ei­er­ne av folke­mu­se­et og folke­par­ken, be­gyn­te å fei­re Lu­cia i 1893. I 1927 ble det førs­te Lu­cia-to­get ar­ran­gert av Stockholms-tidningen. Og Lu­cia-to­ge­ne spred­te seg over hele Sve­ri­ge.

En stor kon­sert fin­ner sted i Glo­ben i Stock­holm hvert år, med ver­dens lengs­te Lu­cia-tog med 1200 del­ta­ke­re. Et eget tog blir ar­ran­gert for No­bel­pris­vin­ner­ne, som får sine pri­ser tre da­ger før.

Lu­cia-san­gen var opp­rin­ne­lig bare en vise om by­de­len San­ta Lu­cia i Na­po­li, med tekst og me­lo­di av Te­odo­ro Cottrau. Den nors­ke ver­sjo­nen som vi syn­ger, ba­se­rer seg på Ar­vid Ro­séns tekst «Nat­ten går tun­ga fjät» – og her har jo den hellige Lu­cia fått stor plass.

Og hva med lusse­kat­te­ne, det smak­ful­le bak­ver­ket? De skal ba­kes med sa­fran el­ler gurke­meie. Gult reg­nes som so­lens og ly­sets far­ge, og spi­ral­for­me­ne i ka­ke­ne er gam­le sym­bo­ler for sol og liv.

MAN­GE BLE DREPT

Hva vet vi så om kei­ser Diokle­ti­an, som Lu­cia had­de spådd en snar­lig un­der­gang? Jo, han gikk av alt året et­ter. Da had­de han dre­vet med en plan­mes­sig for­føl­gel­se av de krist­ne i hele ri­ket. Kir­ke­ne ble stengt, de hellige skrif­te­ne brent og krist­ne ble tvun­get til å ut­fø­re of­rin­ger.

Man­ge ble drept, men det­te før­te ikke til at kris­ten­dom­mens fram­gang stan­set opp. Sna­re­re tvert om. Konstan­tin den sto­re gjor­de kris­ten­dom­men til of­fi­si­ell re­li­gion al­le­re­de rundt år 330. Kei­ser The­odo­si­us inn­før­te så for­bud mot and­re re­li­gio­ner i 392. Det­te var bare tre år før Ro­mer­ri­ket ble delt i en vest­lig og øst­lig del. Den vest­li­ge gikk fort un­der, mens den øst­li­ge ennå skul­le leve i over tu­sen år, som det by­san­tins­ke ri­ket.

Mens vi skrev den­ne ar­tik­ke­len, kom vi i tan­ker om at nor­man­ner­ne, etter­kom­mer­ne et­ter skan­di­na­vis­ke vi­kin­ger, ikke nøy­de seg med Nor­man­die, men også i en pe­rio­de had­de et eget rike på Si­ci­lia, som de kal­te for Si­kiløy. Da var Lu­cia­fei­rin­gen al­le­re­de man­ge hund­re år gam­mel på øya. Kan­skje en for­kla­ring på hvor­for Lu­cia har fått en egen plass hos oss her nord? Hvem vet!

FOTO: WIKIPEDIA

Miche­l­ange­lo Me­ri­si da Cara­va­g­gios mes­ter­verk «Be­gra­vel­sen av St. Lu­cia» fra 1608.

FOTO: WIKIPEDIA

Man­ge kunst­ne­re har latt seg in­spi­re­re av Lu­cia, her et ma­le­ri av Niccolo di Seg­na fra rundt 1340.

FOTO: WIKIPEDIA

I rek­ken av Lu­cia-por­tret­ter har vi det­te, et olje­ma­le­ri av Fran­cesco del Ces­sa fra 1473.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.