Åpent brev til politimesteren i Agder
Jeg skal her redegjøre for saksbehandlingen ved Agder politidistrikt av en søknad om fornyelse av oppholdskort for en innvandrer med familiegjenforening.
Egentlig dreier saken seg om manglende saksbehandling, og politiets holdning overfor søkeren oppfattes som saerdeles sendrektig og arrogant. Jeg ber om, eller rettere sagt, krever svar på følgende spørsmål: 1. Hvorfor tar det over tre og en halv måned å ferdigbehandle en så enkel sak som å utstede et nytt oppholdskort? 2. Hvorfor er behandlingstiden på slike saker ved Agder politidistrikt den lengste i landet og over fem ganger så lang som ved enkelte andre politidistrikter? 3. Vil man gjøre noe for å forbedre denne servicen, og i så tilfelle hva?
Min kone er innvandrer fra Kina og kom til Norge høsten 2017. Hun og hennes sønn (11 år) fikk ved ankomsten oppholdskort for ett år. Den 24. august i år møtte hun på politistasjonen i Kristiansand og søkte om fornyet opphold. All nødvendig dokumentasjon ble levert og godkjent av saksbehandler.
På politiets nettside ble det opplyst at saksbehandlingstiden var inntil to og en halv måned. I skrivende stund er det gått tre og en halv måned uten at saken er ferdigbehandlet. Vi har gjort en rekke henvendelser pr. e-post og telefon for å få vite hvordan saken står uten å få fornuftige svar. På epost får man et standardisert svar som henviser til politiets nettsider. Dersom man er så heldig å komme gjennom på utlendingsseksjonens telefon, som betjenes mellom 08:30 og 09:30 to dager i uken, får man samme svar: det henvises til politiets nettsider og det er umulig å få noe informasjon om den konkrete saken.
I midten av oktober lyktes det etter to uker med intens innsats per telefon å få en samtale med leder av utlendingsseksjonen, men vedkommende kunne heller ikke komme med noen opplysninger i den konkrete saken bortsett fra at arbeidsmengden var stor hos politiet og UDI.
Det er umuligfor utenforstående å forstå at en så triviell sak krever en slik behandlingstid. Søkeren og hennes sønn har fått sin opprinnelige sak om opphold i riket avgjort av Utlendingsdirektoratet, og begge to er kommet til Norge for å bo der, arbeide og ta utdanning. Saken dreier seg om å utstede et nytt oppholdskort, som politiet ikke kan nekte dem med mindre de har gjort seg skyldig i noe som gjør at de kan utvises fra landet, en eventualitet som politiet burde ha mulighet til å undersøke raskt – dersom de vil. Det manglende oppholdskortet har skapt store problemer for søkeren i privatlivet samt i hennes forretningsvirksomhet og forhold til hjemlandet.
Man skal vaere forsiktig med å tillegge andre mennesker meninger og holdninger, men politimesteren bør forstå at søkeren og hennes naermeste oppfatter etaten som svaert arrogant og muligens også fremmedfiendtlig. Undertegnede har fulgt saken med stigende irritasjon. Vi hører ofte fra politimyndigheten at de har mange oppgaver og for få ressurser. Det fører blant annet til henleggelse av saker som burde blitt etterforsket, og det er naturligvis uheldig. Men utstedelse av dokumenter som er nødvendige for et normalt opphold i riket, kan vel ikke underlegges samme arbeidsprosedyre som kriminalsaker? Det som synes klart er imidlertid at ledelsen ved Agder politidistrikt nedprioriterer en svak klientgruppe så sterkt at det fremstår som et beklagelig og sterkt diskriminerende maktmisbruk.