Ventetiden og Visdommen

Kjaert barn har mange navn, heter det. Kan vi tenke oss noen som dette uttrykket passer bedre på enn selveste Jesusbarnet? Dette barnet – som skulle vaere i fokus for ventingen vår nå i adventstiden. Dette barnet – som hadde vaert fokus for ventingen til jødefolket i århundrer.

«… hun skal gi ham navnet Immanuel», profeterte Jesaja. Dette første navnet som gis til Jesusbarnet i profetbøkene, går til kjernen av det håpet jødefolket bar på. Betydningen er jo «Gud med oss». Kan vi tenke oss noe mer håpefullt?

Og Jesaja har flere navn på han de venter på: «… Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste». Kan vi tenke oss større innholdsfylde?

Så vet enhver bibelkjenner at Jesu navneliste er mye lenger. Og en vet at når Johannes skriver om Ordet som ble menneske, så peker det til at alt ble skapt ved Ham og til Ham! Ja, Jesusbarnet i krybben er selve Visdommen – han er den som var byggmester hos Gud.

Som voksen identifiserte Jesus seg nettopp med Guds visdom i Ordspråkene (Mt 11,19). Og mens Ordspråkene inviterer oss til å finne visdom gjennom fellesskapet med Visdommen som skapte verden, så inviterer evangeliene oss til å få den fullkomne visdommen. Hvordan? Jo, gjennom fellesskapet med den treenige Gud – ved troen på Jesus Kristus, Frelseren, som ble født julenatt. Visdommen selv.