Ventetid, visdom og hvile

«Nå set vi oss å hvile og puste på ei stund», heter det i Julekveldsvisa. Kanskje hører du for deg både stemmen og gitarklimpringen til Prøysen? Kanskje tenker du at sannelig lå det mye visdom i å ta en hvilepause etter julestria?

Men aller mest kan vi glede oss over at det lå så mye visdom i hvor de valgte å sette fokus. De så jo på stjerna som viste vei til selve kjernen i høytiden! Til barnet i krybben – barnet med de mange navnene, barnet som var selve Visdommen. Skulle ikke vi gjøre det samme?

I jødiske skrifter er Guds visdom beskrevet som en oppfordring om å ta på seg visdommens åk og slik få oppleve hvile for sjelen. Ukloke mennesker er derimot vise i egne øyne. De er stadig på jakt etter oppmerksomhet og tilfredsstillelse, og finner ikke den virkelige hvilen.

Kanskje hører du nå for deg Jesu varme innbydelse i Matteus 11, 28-30, om å komme til Ham, ta på hans åk og slik finne hvile? Indirekte sier han da også «Jeg er den sanne visdommen»!

Ser vi sammenhengen? Jesu åk er visdommens åk. Bare ved å gå i åk med Ham finner vi den ultimate hvilen. Bare der kan vi legge av den ultimate byrden. Her får vi virkelig hvile – også fra det tunge strevet etter å vaere perfekt. Her stilles den dype lengselen etter å høre til, få tilgivelse og fred. Alt dette kom Jesusbarnet for å gi oss.