E 39 – et uansvarlig veiprosjekt
Forblindet av antikvarisk «utviklingsfilosofi». Et av de slemmeste miljø«tiltak» overhodet.
Media naermest flommer over av rapporter og uttalelser fra verdens ledende vitenskapsfolk og organisasjoner om at det står alvorlig galt til med klodens helse. Meldingene fra dem er samstemte og krystallklare – vi må endre dramatisk på vår vante tenkeog levemåte om vi skal ha noen mulighet til å overlevere kloden i brukbar stand til våre etterkommere. Det gjelder slett ikke bare klimaaspektet, men i høy grad miljøspørsmålet totalt.
Dette faktum synes å vaere uråd for mange å ta inn over seg. O bjektivt setter denne veiplanens miljøaspekt og totalkonsekvensene utvilsomt til overmål kvalifisert som grov miljøkriminalitet. Det er overtydelig at det hos både politikere og veimyndigheter hersker et tilnaermet ikke-eksisterende eller foraktlignende forhold til miljø, natur, vår nasjons, og hele klodens nye og nødvendige grønne skifte. Den hemningsløse og ensporede utviklings-dragen fortsetter å fortaere enorme mengder av vår felles natur-arv og verdier, herunder også bl.a. svaere arealer dyrka/dyrkbar mark.
Et spørsmål som åpenbarer seg er om hvorfor noen faktisk ønsker eller har fått det for seg at man har «behov» for å lage helt ny monstervei, når vi faktiske allerede har en stort sett velfungerende, godt vedlikeholdt vei på strekningen. Imidlertid – for å bedre trafikksikkerhet og fremkommelighet kan den med relativt beskjedne midler opprustes der det er nødvendig - som to og trefeltsvei – i hovedsak i dagens trase, kanskje med et par unntak hvor en viss omlegging kan vaere ønskelig. D e økonomiske kostnadene ved en slik nøktern opprusting vil vaere bagatellmessige i forhold til pengeprisen for helt ny trase – og man unngår det store naturtapet og de negative konsekvensene det medfører. Av negative konsekvenser er det ikke bare eksosutslipp som er tema, men utslipp av saerlig mikroplast. Dette kommer fra slitasje på både dekk og asfalten da begge deler inneholder plast. Ut- fordringene med mikroplast er nå heldigvis velkjente og såpass alvorlige at dette alene bør vaere nok til å ikke satse mer på utvidelse til en hemningsløs vekst i biltrafikken. Som et enkelt eksempel på farlig konsekvens her lokalt er at den planlagte veien skal gå i lang bru over drikkevannskilden Rossevann.
Her vil altså bl.a. mikroplast, som ikke kan fanges, havne i drik- kevannskilden. Det er å håpe at Fylkesmannen ikke gir utslippstillatelse til dette.
For øvrig så skal politikerne ha ros for at man etterstreber nullvekst i biltrafikken i byene, men som en anakronisme gjør man det motsatte på veiene ellers. Det er eiendommelig og inkonsekvent. I motsetning til bilismen har jernbanen ikke utslipp av mikroplast. Også dette faktum burde klart anspore til å ikke satse mer på biltrafikkutvidelse, men heller på utvikling av jernbanen og flytting av mest mulig transport fra vei til bane.
Det er ikke så mange år siden Statens vegvesen uttalte at det ikke var aktuelt å bygge helt ny vei (motorvei) på strekningen (Kristiansand-rogaland), men at en viss opprusting av dagens trase var det man ønsket. Derfor kan man lure på hvorfor denne nye brutale monsterveien likevel er planlagt. Ettersom veiplanen ikke kan begrunnes i reelt, uunngåelig behov, mistenkes den for å kun vaere et ønskeprosjekt for å demonstrere handlekraft – koste hva det koste vil – eller er veiplanen blitt til gjennom gammel vanetenkning om at det er greit å bare forbruke resurser fordi de er tilgjengelige, og uten å bry seg med de negative og irreversible konsekvensene?
At man velger å avskoge og dermed permanent forbruke vanvittige mengder natur og miljø, samt ødsle 40-50 mrd. kroner av våre felles pengeressurser til dette fremstår som ubegripelig og uansvarlig og synes å vaere dårlig eller ikke ansvarlig begrunnet. M an kan jo spørre seg om hvor det er blitt av gode og forstandige holdninger til ressursbruk som: nøkternhet og ansvarlighet? Det bør vaere et tankekors, for både politikere og veimyndighetene, at man fortsetter akkurat som i tidligere tider – å ignorere/nedprioritere natur/miljø til et naermest uinteressant venstrehånds-spørsmål. Dette interessefravaeret er ikke i tråd med måten vi skal utvikle og forvalte samfunnets ressurser på i fremtiden - uten nødvendig fokus på nettopp miljø, natur, artsmangfold osv.
Alternativene til den foreliggende planen, som med sine verst tenkelig natur- og miljøfiendtlige konsekvenser, er åpenbare og må vaere adskillig klokere. Planen fremstår, med sin åpenbare unødvendighet, som en uønsket brutalisme, og bør heller invitere til mer ettertenksomhet. F remtiden er ikkebare vår, vi som lever nå. Det er våre barn, barnebarn og fremtidens generasjoner som eier den. Hvor mye ihjelsprengt, forurenset og ødelagt klode kan vi tillate oss å viderebringe dem? Er «utviklingen» blitt til vår største fiende? Det synes foreløpig ikke mulig å få politikerne og veimyndighetene med på laget som skal forme fremtidens mye grønnere og mer ansvarlig politikk og utvikling. Det er en håpløs situasjon. D et er fremtiden vi må planlegge for – men ikke med fortidens utgåtte ideer! Derfor: Å bygge mer ødeleggende motorveier burde nå vaere en for lengst avsluttet periode, for ikke å si – bannlyst politikk. Det må derfor vaere rimelig å antyde at veiplanen har et ikke ubetydelig skandalepreg.
Å bygge mer ødeleggende motorveier burde nå vaere en for lengst avsluttet periode.