Det er ikke vanskelig å forstå Terje Dammans skuffelse og kanskje heller ikke så vanskelig å forstå hans konklusjon.
Det er ikke vanskelig å forstå Terje Dammans skuffelse og kanskje heller ikke så vanskelig å forstå hans konklusjon?
Terje Damman opplevde politikkens indre brutalitet – å bli vraket i nominasjonsprosessen. Dersom man er medlem av et småparti, er skuffelser daglig kost. Man taper en mengde saker til fordel for flertallet. Damman har både hatt politiske gevinster i form av fanesaker han har fått gehør for, samtidig har han nytt respekt i storpartiet Høyre.
Damman har regjert med både respekt og integritet de siste årene. Det er lite som skulle tilsi at han har vaert upopulaer internt eller eksternt. Tvert imot mottar Damman gode skussmål fra alle hold.
Ikke kontroversiell, ikke usynlig og ei heller passiv. Heller imøtekommende, trygg og dyktig. Da er det ekstra tungt å svelge at man blir innstilt på en stusslig 7. plass, for så å bli ydmyket ytterligere ved å miste denne plassen også. M ed jevne mellomrom melder enkelte politiske topper seg ut av partiet. Ikke alle går like stille i dørene som Damman. Tidligere Sv-er Øystein Djupedal kalte sitt gamle parti både irrelevant og uinteressant da han valgte å melde seg ut og inn i Arbeiderpartiet. Erik Solheim var heller ikke nådig med tanke på sin egen innsats for partiet han ble vraket fra.
Lokalt er vi også til stadighet vitne til offentlig oppvask når partifeller får nok av hverandre. Skvising og drittpakker forekommer fra tid til annen før valg.
Likevel er det vanligste at flere ønsker seg samme plass på lista, og bruker saklige midler for å kjempe for å vinne partifellenes gunst. Nederlag er vanlig, dog ikke mindre smertefullt for dem det gjelder.
Damman har enn så lenge holdt seg for god for noen form for offentlig harme overfor sin gamle partifrende Høyre. Det har vaert tyst. Ikke har han nevnt enkeltsaker han kan komme til å stemme mot sitt gamle parti. Ei heller har han flagget at han ønsker overgang til noe annet parti. Damman har kanskje gjort det som er riktigst og mest gunstig over partiet som han har vaert lojal mot og en god ambassadør for. For noen ganger trenger man en pause. Avstand. Dersom man er provosert eller amper, er det sjelden en god løsning å baere mer ved til bålet.
For å unngå semantisk og politisk håndgemeng, kan det vaere nyttig å trekke seg bort.
En lang og sterk relasjon har fått et alvorlig skudd for baugen. For å kunne navigere ut perioden med verdighet, stoisk ro og uten å miste hode, er det svaert tenkelig at Damman så utmeldelse som beste løsning for både ham, men ikke minst også partiet Høyre.
Utmelding kan fungere som mentalhygiene og dermed roe indre sinne og frustrasjon som Damman uten tvil kjenner på i disse dager så kort tid etter det brutale nederlaget han møtte i nominasjonsmøtet. Han annonserte uten å innby til videre dramatikk eller oppvask i media, at han meldte seg ut.
Da han ledet sitt første fylkestingsmøte relativt kort etter utmeldelsen, lagde han ikke noe nummer ut av det her heller.
Tvert om kom han med en dannet kommentar med takk for samarbeidet som
gjaldt hele fylkestinget, og ikke ham og sitt eget parti. Uttalelsen kan vitne om at han skjøtter sitt verv på saerdeles dannet vis.
En god leder er ikke en som tviholder på tilsynelatende, formell makt. Politisk redaktør i Faedrelandsvennen Vidar Udjus skriver at Damman har redusert sin posisjon til å bli ordstyrer i stedet for ordfører. Jeg tillater meg å vaere uenig. Det finnes mange typer makt. Noen kommer av langsiktig integritet som følger individet og ikke partiet. Damman vil nok baere med seg dette. I tillegg er kløkt og strategisk tenkning også en stor del av det politiske liv.
Det er overforenklet å se til at Damman – med rette – er såret og vondbråten over nominasjonsprosessen og at dette alene er årsaken til at han melder seg ut. De fleste vil ut av slike hendelser med hevet hode, fylkesordføreren inkludert. Det er Høyre som gjennom nominasjonsprosessen varslet brudd med Damman, og ikke han som forlot sin politiske livsledsager.
En utmelding har derfor kanskje vaert tvingende nødvendig fra Damman, og kanskje ikke det primaert ønskelige i utgangspunktet. Først ved å tre til siden, ta avstand, da kunne han takle å omgås sitt livs politiske kjaerlighet uten vrede og sorg. Uten å komme i skade for represalier eller harme i det offentlige.
Det å bli satt på sidelinjen av eget parti kan for en aktiv politiker vaere vanskelig. For Damman har det muligens vaert enklere og bedre å begynne nedtrappingen av aktiviteten for partiet Høyre allerede nå før perioden er omme. Han vet han ikke er med i neste runde. Det er ikke han som lenger skal definere og bestemme. Det å klamre seg fast som en bitter, syvende far i huset, er sjelden sjarmerende. For å holde hodet kaldt resten av perioden og skjøtte sitt verv slik han plikter etter lovverket, er det mulig Damman vurderte utmelding som tvingende nødvendig.
På denne måten er han slett ikke redusert til en skarve ordstyrer. Han leder. Han har allerede begynt å berede grunnen for dem som kommer etter ham. Det smaker dannelse av den slags.